Konklusjon

Blant de som tidlig på 1990‑tallet engasjerte seg i diskusjonen om sosial­demokratiets fremtid, snakket mange om skuffelsen som preger den sosial­demokratiske fornyelsesprosessen.1 Sosialdemokrater over hele Europa, og også i andre deler av verden, mistet selvtilliten ‑ stilt overfor den frie markedsfilosofien og sammenbruddet av den «faktisk eksisterende sosial­ismen» i Øst‑Europa. Ronald Reagan og George Bush satt med makten i USA, mens to av de største sosialdemokratiske partiene ‑ i Storbritannia og i Tyskland ‑ opplevde lange perioder i opposisjon. Selv om sosial­demokratene gjorde det bra i Sør‑Europa, bredte det seg en følelse av at sosialdemokratiet valgmessig og begrepsmessig «gikk inn i en depresjons­tilstand».2

En rekke viktige hendelser, blant annet valget av Bill Clinton til amerik­ansk president i 1992, bidro til å snu denne bølgen. Wim Kok ble valgt til statsminister i Holland, Lionel Jospin kom til makten i Frankrike, og Romano Prodi i Italia. Labours valgseier i Storbritannia ble også i mange land oppfattet som en ny begynnelse. «Og så kom Tony!» skrev forfatterne av et verk om sosialdemokratiets stilling i Europa i 1998. De tilføyde at Tony Blair hadde klart å bekjempe «selve symbolet på 80‑tallets sosial­demokratiske krise ‑ den thatcher‑inspirerte konservatismen»?

Likevel er det mange av de som roser seieren som også ser New Labours strategi som et ganske tomt prosjekt. Labours valgskred var resultatet av en meget aktiv, profesjonell kampanje, hvor man tok i bruk amerikanske medieteknikker. New Labour blir ofte oppfattet som et parti som er basert på mediaorienterte strategier, og blir anklaget for å ha skapt en «designer­sosialisme». «Personlig framferd, symbolske iscenesettelser, ordspill, visu­elle morsomheter» ‑ alt dette synes viktigere enn «politiske saker, argumenter, prosjekter og evaluering av valgløfter».'

((115))

En viktig regel for vellykkede presentasjoner er imidlertid at image ikke er nok i seg selv. Det må være noe håndfast bak PR‑innsatsen, ellers vil allmennheten gjennomskue fasaden ganske raskt. Hvis det eneste New Labour har å tilby er mediekunnskap, vil dets politiske karriere være raskt overstått, og dets bidrag til en sosialdemokratisk oppblomstring vil være begrenset. Jeg håper dette ikke er tilfellet. Som jeg har forsøkt å vise i denne boken, har den sosialdemokratiske debatten resultert i en velfylt politisk dagsorden ‑ en agenda hvor Storbritannia har mye å bidra med. Jo mer transnasjonal debatten blir, jo bedre. Selv innenfor Europa har ikke interaksjonen på tvers av grensene vært så aktiv som den burde være. Men sentrum‑venstresidens dialog bør være mye mer omfattende, noe en global orientering også vil kreve.

((16))

1 Tony Blair, intervju, Guardian, 7. Februar 1998.

Noter Forord

1 David Marquand: The Blair paradox, i Prospect, mai 1998, s. 20.

Kapittel 1: Sosialismen og tiden etterpå

1 Tony Blair, intervju, Guardian, 7. Februar 1998.

2 E.F.M. Durbin: Problems of Economic Planning. London: Routledge, 1949, s. 41.

3 Fritz W. Scharpf «Flexible intergration», i Ian Christie: EuroVisions. London: Demos, 1998.

4 David Green: Reinventing Civil Society. London: Institute of Economic Affairs, 1993, s. viii.

5 John Gray: Enlightenment^'s Wake. London: Routledge, 1997, s. 103.

6 David Marsland: Welfare or Welfare State? Basingstoke: Macmillan, 1996, s. 212.

7 Marsland: Welfare or Walfare state?, s. 197.

8 Egon Matzner og Wolfgang Streeck: Beyond Keynesianism. Aldershot: Elgar, 1991, s. 3-4.

9 Herbert Kitschelt: The transformation of European Social Democracy. Cam-bridge: Cambridge University Press, 1994, s. 33.

10 Knut Heidar: .The Norwegian labour party», i Richard Gillespie og William E. Paterson: Rethinking Social Democracy in Europe. London: Cass, 1993, s. 62.

11 Sitert i Stephen Padgett: «The German Social Democrats», i Gillespie og Paterson: Rethinking Social Democracy, s. 27 og 29.

12 Ulrich Beck: «The reinvention of politics», i Ulrich Beck, Anthony Gid-dens og Scott Lash: Reflexive Modernization. Cambridge: Polity Press, 1994.

((117))

13 Ingleharts tekst har blitt møtt med mye kritikk og mange vurderinger. Se et nyttig sammendrag i Clive Bean og Elim Papadakis: «Polarised priorities or flexible alternatives?», International Journal of Public Opinion Research, 6. Argang, nr. 3, 1997.

14 John Blundell og Brian Gosschalk: Beyond Left and Right. London: Institute of Economic Affairs, 1997.

15 Robert Worcester: «Introduction» i Blundell og Gosschalk: Beyond Left and Right, s. 3.

16 Kitschelt: Transformation of European Social Democracy, s. 33.

17 Kurt Sontheimer, sitert i Padgett: «German social democrats», s. 38. Se en oversikt over den senere tids debatt i Storbritannia i de interessante bidrag-ene til Nexus virtual think-tank, trykket i bokform med følgende tittel: David Halpern og David Mikosz: The Third Way. London: Nexus, 1998.