Добавил:
Upload Опубликованный материал нарушает ваши авторские права? Сообщите нам.
Вуз: Предмет: Файл:
Ридер КВ часть 1 / СОЦИОЛОГИЯ 1 Курс - Ридер / Giddens, Anthony (1998) (Germ) The Third Way - The Renewal Of Social Democracy Cambridge; Polity Press.doc
Скачиваний:
4
Добавлен:
29.03.2016
Размер:
587.78 Кб
Скачать

Kapittel 1 Sosialismen og tiden etterpå

I februar 1998, etter et politisk seminar med den amerikanske ledelsen i Washington, snakket Tony Blair om sine ambisjoner for det 21. århund­ret: å skape en internasjonal konsensus blant sentrums‑ og venstrepartier. Den nye tilnærmingen skulle bidra til å utvikle et politisk rammeverk som var mer i samsvar med en endret global orden. «Den gamle venstresiden vegret seg mot slike forandringer. Den nye høyresiden ønsket ikke å styre endringene. Vi må kontrollere og styre dem hvis vi skal kunne skape sosial solidaritet og fremgang.»' Oppgaven er formidabel fordi, som disse uttal­elsene viser, de eksisterende politiske ideologiene har mistet sin appell.

For 150 år siden skrev Marx at «et spøkelse hjemsøker Europa» ‑ og spøkelset var sosialismen eller kommunismen. Dette er fortsatt tilfellet, men av andre årsaker enn dem Marx hadde i tankene. Sosialismen og kommunismen har avgått ved døden, men likevel hjemsøker de oss. Vi kan ikke bare sette til side verdiene og idealene som drev disse ideologiene fremover, for enkelte av dem er fortsatt en naturlig del av det gode liv som samfunnsutviklingen og økonomien er ment å skulle skape. Utfordringen er å sørge for at disse verdiene overlever og spiller en rolle selv om sosial­ismen som økonomisk program har spilt fallitt.

I dag kan det se ut til at politiske ideer har mistet sin evne til å inspirere,

og politiske ledere sin evne til å lede. Den offentlige debatten domineres

av bekymringer om dårligere moralske standarder, større forskjeller mel‑

lom rike og fattige ‑ selve velferdsstatens grunntanker. De eneste som

fortsatt er optimistiske, er de som setter sin lit til at teknologien vil løse

våre problemer. Teknologiske endringer har imidlertid både heldige og

mindre heldige konsekvenser, og uansett kan ikke tekn plogien brukes som

grunnlag for et effektivt politisk program. Hvis den politiske tenkningen

skal kunne gjenvinne sin evne til inspirasjon, må den verken være bare

((10))

reaksjonær eller bare begrenset til det hverdagslige og det sneversynte. Det politiske liv er lite verdt uten idealer, men idealene er tomme dersom de ikke forholder seg til de reelle mulighetene. Vi må vite både hva slags samfunn vi ønsker oss, og hvilke konkrete midler vi kan benytte for å nå dit. Jeg ønsker med denne boken å vise hvordan slike mål kan oppnås, og hvordan den politiske idealismen igjen kan vekkes til live.

Mitt utgangspunktet er i første rekke Storbritannia, selv om mange av argumentene mine er mer vidtrekkende. I dette landet, som i mange andre land for øyeblikket, har teoriene blitt hengende etter praksis. Regjeringer som hevder å representere venstresiden, har mistet den gamle skråsikker­heten og former sin politikk fra sak til sak. Det politiske skjelettet trenger altså teoretisk kjøtt på beina‑ ikke bare for å forsvare det disse regjeringene gjør, men for å gjøre det mulig å utforme en politikk med mer mål og men­ing. Venstresiden har jo alltid vært forbundet med sosialisme, og i dag eksi­sterer ikke sosialismen lenger ‑ i hvert fall ikke som økonomisk styringssystem.

Sosialismens død

Sosialismen var opprinnelig nært forbundet med den tidlige utviklingen av industrisamfunnet, i midten eller mot slutten av 1700‑tallet. Det samme gjelder hovedmotstanderen, konservatismen, som utviklet seg som en reaksjon på den franske revolusjonen. Sosialismen begynte som en opposi­sjonsbevegelse mot individualismen ‑ tanken om å utarbeide en kritikk av kapitalismen kom først senere. Før kommunismen fikk en mer spesifikk betydning, med fremveksten av Sovjetunionen, var kommunismen og sosialismen overlappende ideologier ‑ begge ønsket å forsvare det sosiale og det samfunnsmessige fellesskapet.

Sosialismen var først og fremst en filosofisk og etisk impuls, men lenge før Marx begynte den å ligne mer og mer på en økonomisk doktrine. Det var imidlertid Marx som forsynte sosialismen med en velutviklet og detal­jert økonomisk teori. Han var også den som plasserte sosialismen i en kontekst hvor den ga en omfattende historiebeskrivelse. Marx' grunn­posisjon dannet et felles fundament for alle sosialister, uansett hvor dyptgripend deres uenighet ellers var. Sosialismen forsøker å frem­heve kapitalismens begrensninger for å humanisere den eller for å felle den fullstendig. Sosialismen som økonomisk teori er basert på ideen om at kapitalismen, når den overlates til seg selv, er økonomisk ineffektiv,

((11))

sosialt splittende og ute av stand til å reprodusere seg selv i det lange løp.

Tanken om at kapitalismen kan gjøres mer human gjennom sosialistisk økonomisk styring, har gitt sosialismen en viss slagkraft, selv om det har vært mange ulike forslag til hvordan et slikt mål kan nås. For Marx sto og falt sosialismen med sin evne til å skape et samfunn som ville gi større velstand enn kapitalismen og fordele velstanden på en jevnere måte. Hvis sosialismen nå er død, er det nettopp fordi den har spilt fallitt på disse områdene. Og dette har vært en entydig utvikling. I et kvart århundre etter den annen verdenskrig syntes den sosialistiske planstyringen å være et blivende fenomen i både øst og vest. En fremtredende økonomisk kommentator, E.EM. Durbin, skrev i 1949 at «nå er vi alle planleggere

Troen på laissez faire har kollapset med forbausende hastighet... over hele

verden siden krigen».'

I Vesten ble sosialismen dominert av sosialdemokratiet ‑ en moderat, parlamentarisk sosialisme ‑ som var basert på en konsolidering av vel­ferdsstaten. I de fleste landene, inkludert Storbritannia, var velferdsstaten like mye et resultat av venstrepolitisk som høyrepolitisk arbeid, men i etter­krigstiden begynte sosialistene å kreve opphavsretten til den. I en periode fremsto til og med de sovjetinspirerte samfunnene, med sine mye mer omfattende planleggingsøkonomier, som økonomisk vellykkede ‑ om enn politisk tyranniske. De amerikanske regjeringene på 1960‑tallet tok også påstanden om at Sovjetunionen økonomisk sett ville innhente USA innen tretti år, alvorlig.

I ettertid kan vi se ganske klart hvorfor Sovjetunionen ikke klarte å inn­hente USA, men tvert imot ble liggende langt etter, og hvorfor sosialdemo­kratiet kom i krise. Sosialismen som økonomisk teori var alltid ufullkommen. Den undervurderte kapitalismens evne til fornyelse, til tilpasning og til å skape en stadig økende produktivitet. Sosialismen innså heller aldri markedets betydning som informasjonsbringer, som kunne gi viktige data til både kjøpe­re og selgere. Disse manglene ble først avslørt på 1970‑tallet, med de stadig sterkere globaliseringsprosessene og den teknologiske utviklingen.

Siden midten av 1970‑årene, lenge før Sovjetunionens fall, ble sosial­demokratiet i stadig større grad utfordret av de frie markedsideologiene, og særlig med utviklingen av thatcherismen og reaganismen ‑ som ofte blir plassert under fellesbetegnelsen nyliberalisme. I den foregående peri­oden hadde ideen om markedsliberalisering fremstått som en fortids­

levning, en tanke fra en svunnen tid. Nå ble ideologer som Friedrich von Hayek, den fremste talsmannen for det frie marked, og andre sosialisme­kritikere plutselig krefter som måtte regnes med. Nyliberalismen fikk en mindre innvirkning på det europeiske kontinentet enn i Storbritannia, USA, Australia og Latin‑Amerika, men både på kontinentet og ellers ble de frie markedsfilosofiene svært innflytelsesrike.

((12))

Kategoriene «sosialdemokrati» og «nyliberalisme» er vide kategorier som har omfavnet grupper, folkebevegelser og partier med ganske forskjellige overbevisninger og politiske programmer. Selv om disse har påvirket hver­andre, som for eksempel regjeringene til Ronald Reagan og Margaret Thatcher, valgte de ulike politiske løsninger på enkeltområder. Da Thatcher kom til makten, hadde hun ennå ikke en fullt utviklet ideologi. Den ble utviklet etter hvert. I de tilfeller hvor en Thatcher‑inspirert poli­tikk har blitt brukt av «venstre»‑partier, som i New Zealand, har de sentrale ideene blitt presentert i nok en utgave. Nyliberalismen har dessuten to retninger. Den viktigste er den konservative, og her finner vi opprinn­elsen til begrepet «det nye høyre». Nyliberalismen ble en ideologi for mange konservative partier verden over. Det finnes imidlertid også en annen, viktig måte å tenke på, som også forbindes med de frie markedsfilosofiene, men som i kontrast til den konservative tenkemåten er frihetslig eller libertariansk både når det gjelder moralske og økonomiske spørsmål. Til forskjell fra de Thatcher‑inspirerte konservative, er libertarianerne for seksuell frihet og avkriminalisering av narkotika.

«Sosialdemokratiet» er et enda bredere og mer tvetydig begrep. Det jeg legger i begrepet, er partier og andre grupper som tilhører en reformvennlig venstreside, herunder det britiske Labour‑partiet. I den tidlige etterkrigs­tiden hadde sosialdemokrater fra mange forskjellige land et tilnærmet felles perspektiv. Dette perspektivet vil jeg her omtale som det gammeldagse eller det klassiske sosialdemokratiet. Siden 1980‑tallet har sosialdemo­krater overalt begynt å løsrive seg fra dette standpunktet, som en reaksjon på nyliberalismens fremvekst og sosialisme‑ideologiens problemer.

I praksis har de sosialdemokratiske regimene vært meget varierende, og det samme gjelder velferdssystemene de har bygget opp. Vi kan dele opp de europeiske velferdsstatene i fire grupper. Alle har felles historisk opp­rinnelse, samt felles mål og struktur:

• Det britiske systemet, som legger stor vekt på sosiale tjenester og et offentlig helsevesen, men som også har inntektsavhengige ytelser.

• De skandinaviske eller nordiske velferdsstatene, som har et meget høyt skattegrunnlag, en universalistisk orientering, og som tilbyr sjenerøse ytelser og velfinansierte statlige tjenester, som også omfatter helse­vesenet.

• Det mellomeuropeiske systemet, som i en forholdsvis liten grad har forpliktet seg til sosiale tjenester, men som har fordeler på andre om­råder, og som hovedsakelig er finansiert av arbeidslivet og basert på innbetaling til trygdevesenet.

• Det søreuropeiske systemet, som ligner det mellomeuropeiske, men som er mindre omfattende og som har lavere nivå på ytelsene.3

Det klassiske sosialdemokratiet (den gamle venstresiden)

• Omfattende statlig engasjement i det sosiale og økonomiske liv

• Statlig dominans over det sivile samfunn

• Kollektivisme

• Keynesiansk etterspørselsstyring, pluss korporatisme

• Begrenset rolle for markedet: blandingsøkonomi eller sosial økonomi

• Full sysselsetting

• Sterk likhetstenkning

• Omfattende velferdsstat, borgerne blir beskyttet «fra vugge til grav»

• Lineær modernisering

• Lav økologisk bevissthet

• Internasjonalisme

• Tilhører en todelt verden

I lys av disse variasjonene representerer det klassiske sosialdemokratiet og nyliberalismen to ganske forskjellige politiske filosofier. Jeg har oppsum­mert forskjellene i de to boksene ovenfor. En slik bredpenslet sammenlig­ning står i stor fare for å gi en overflatisk beskrivelse. Likevel er kontrastene reelle og betydningsfulle, og restene av det klassiske sosialdemokratiet er fortsatt sterkt til stede overalt.

Thatcherisme, eller nyliberalisme (det nye

høyre)

Minimal styring

• Autonomt sivilt samfunn

• Markedsfundamentalisme

• Moralsk autoritarisme, pluss sterk økonomisk individualisme

• Arbeidsmarkedet prises som ethvert annet marked

• Minimal styring

• Aksept for ulikheter

• Tradisjonell nasjonalisme

• Velferdsstat som sikkerhetsnett

• Lineær modernisering

• Lav økologisk bevissthet

• Realistpreget teori om internasjonal orden

• Tilhører en todelt verden

Det gammeldagse sosialdemokratiet

Ifølge det gammeldagse sosialdemokratiet var den frie markedskapital­ismen årsaken til mange av de problemene som Marx påpekte, men man mente også at disse kunne dempes eller løses ved hjelp av statlige inngrep i markedet. Det er statens plikt å tilby de offentlige goder som markedet ikke kan levere, eller eventuelt bare kan levere på en oppstykket måte. En sterk statlig styring av økonomien, og også av andre deler av samfunnet, er normalt og ønskelig, siden den offentlige sektoren i et demokratisk samfunn skal representere fellesskapets vilje. En kollektiv beslutnings­prosess, som involverer både regjering, forretningsliv og fagforeninger, representerer en delvis erstatning av markedsmekanismene.

For det klassiske sosialdemokratiet er et statlig engasjement i familie­livet både nødvendig og prisverdig. Statlige ytelser kan være av avgjørende betydning for familier i nød, og staten bør gripe inn når individer av en eller annen grunn ikke kan klare seg selv. Med enkelte unntak var de gammeldagse sosialdemokratene ofte negativt innstilt til frivillige organisa­sjoner. Man mente at slike grupper ofte gjør mer skade enn nytte, for sammenlignet med de offentlig styrte sosiale tjenestene er de ofte

((15))

uprofesjonelle, uforutsigbare og dessuten nedlatende overfor mottak­erne.

John Maynard Keynes, som var den økonomiske inspiratoren bak etter­krigstidens velferdskonsensus, var ingen sosialist, men likevel delte han noen av synspunktene til Marx og sosialistene. Som Marx anså Keynes kapitalismen for å ha irrasjonelle trekk, men han mente at disse kunne kontrolleres og dermed beskytte kapitalismen mot seg selv. Både Marx og Keynes tok kapitalismens produktivitet for gitt. Det faktum at keynesiansk teori bare i liten grad var opptatt av tilbudssiden av økonomien, passet godt overens med de sosialdemokratiske prioriteringene. Keynes viste hvordan markedskapitalismen kunne stabiliseres gjennom å styre etter­spørselen og ved å gjenopprette en blandingsøkonomi. Selv om han ikke selv var for en slik utvikling, var nasjonalisering en viktig side ved den britiske blandingsøkonomien. Noen økonomiske sektorer skulle tas ut av markedet, ikke bare på grunn av markedets ufullkommenheter, men for at industrier som var viktige for nasjonen, ikke skulle komme i private hender.

Likhetsidealet har vært viktig for alle sosialdemokrater, og det gjelder også det britiske Labour. Det er mulig å oppnå større likhet gjennom for­skjellige ujevningsstrategier. En progressiv skattlegging, for eksempel, via velferdsstaten, vil bety at man tar fra de rike og gir til de fattige. Velferds­staten har to målsettinger: å skape et samfunn med større likhet, men også å beskytte individene gjennom hele livssyklusen. De tidligste velferdstiltakene, som skriver seg fra 1800‑tallet, ble innført av liberale eller konservative, og møtte ofte protester fra fagforeningene. Etterkrigstidens velferdsstat har imidlertid generelt stått sterkt blant arbeiderklassen, som frem til for 20 år siden representerte den viktigste velgermassen for sosialdemokratiske partier.

Helt til nedgangen i velgeroppslutningen sent på 1970‑tallet fulgte sosialdemokratier over hele Europa en lineær moderniseringsmodell ‑ eller den «sosialistiske veien». Sosiologen TH. Marshall, som kanskje er den viktigste fortolkeren av velferdsstatens utvikling i Storbritannia, ga en fascinerende fremstilling av denne modellen. Velferdsstaten representerer ifølge ham høydepunktet i en lang prosess med stadig mer omfattende borgerrettigheter. Som mange andre i den tidlige etterkrigstiden, forventet Marshall at velferdssystemene ville bli gradvis utvidet, og at den økonomiske utviklingen ville tilsvare de stadig bedre implementerte sosiale rettighetene.

Det gamle sosialdemokratiet avviste ikke behovet for økologisk tenk­ning, men fant det vanskelig å tilpasse seg dette behovet. Vektieggingen av

((16))

den korporative ånd, fokuseringen på full sysselsetting og utvikling av velferdsstaten gjorde det vanskelig å behandle de økologiske spørsmålene på en systematisk måte. Heller ikke i praksis hadde det gamle sosialdemo­kratiet noe sterkt globalt perspektiv. Den internasjonalistiske orienter­ingen, og ønsket om å skape solidaritet mellom likesinnede politiske partier, var viktigere enn å ta stilling til konkrete globale problemer. Det hadde imidlertid sterk tilknytning til den todelte verden ‑ plassert som den var mellom den amerikanske velferdsminimalismen og kommun­ismens kommandoøkonomi.

Det nyliberale perspektivet

Motstanden mot «sterk styring», som er det fremste trekket ved nyliberal­ismen, kommer fra flere forskjellige kilder. Edmund Burke, selve grunn­leggeren av den britiske konservatismen, uttrykte sin motvilje mot staten, som hvis den ble sterk nok ville true både individets frihet og selvstendig­het. Den amerikanske konservatismen har lenge vært mostander av en sentralisert regjering. Thatcherismen bygget på disse ideene, men også på den klassiske liberale skepsis mot en sterk stat, basert på økonomiske argu­menter om markedets overlegenhet. Tesen om den minimale stat er nært forbundet med synet på det sivile samfunn som en solidaritetsskapende, selvforsterkende mekanisme. Det sivile samfunnets små, uavhengige tropper må få lov til å eksistere, og vil blomstre dersom de får være i fred for statlige inngrep. Det sivile samfunnets dyder vil i så fall omfatte egen­skaper som <(sterk karakter, ærlighet, pliktfølelse, selvoppofrelse, ære, tjen­estevillighet, selvdisiplin, toleranse, respekt, rettferdighet, selvutvikling, pålitelighet, høflighet, sjelsstyrke, mot, integritet, arbeidsomhet, patriot­isme, omtanke for andre, nøysomhet og ærbødighet».' For det moderne øre har dette en «klang av gammeldags sjarme>, sier Burke ‑ men det er fordi statsmakten har fortrengt slike egenskaper gjennom å sabotere det sivile samfunnet.

Staten, og særlig velferdsstaten, sies å være ødeleggende for det sivile samfunn, i motsetning til markedet, som drives frem av det individuelle initiativ. Markedene vil, i likhet med den sivile orden, tilføre samfunnet de største goder ‑ om bare de overlates til seg selv. Markedene er «evighets­maskiner, som bare krever et rettslig rammeverk og statlig fravær for å levere en ubrutt vekstutvikling».'

((17))

Nyliberalistene forsvarer ubundne markedskrefter samtidig som de ønsker å bevare de tradisjonelle samfunnsinstitusjonene, særlig familien og nasjonen. Det individuelle initiativ skal f utvikle seg fritt på det øko­nomiske området, mens pliktfølelsen skal forbeholdes disse andre sfærene. Den tradisjonelle familien er en nødvendighet for at den sosiale orden skal kunne fungere, og det samme gjelder den tradisjonelle nasjonen. Andre familietyper, som husholdninger med bare én forelder og homo­seksuelle samboerskap, bidrar bare til sosialt forfall. Det samme gjelder alt som kan svekke den nasjonale integriteten. De fremmedfiendtlige over­tonene er som oftest svært åpenlyse i de nyliberale forfatternes og politik­ernes uttalelser ‑ de mest kritiske synspunktene forbeholdes da også mukikulturelle spørsmål.

Thatcherismen er enten likegyldig overfor ulikheter, eller de bifalles aktivt. Ideen om at '<sosiale ulikheter i seg selv er galt eller skadelig» er en «naiv og usannsynlig» idé.6 Men fremfor alt er den motstander av enhver form for egalitært styre. Egalitær politikk, og spesielt den som ble ført i Sovjetunionen, skaper et samfunn preget av en trist ensformighet, og kan bare utøves ved hjelp av despotisk makt. De som befinner seg nærmere liberalismen, anser imidlertid ideen om like muligheter for alle som både ønskelig og nødvendig. Det var også dette (og ikke i Marx' forstand) John Major mente da han snakket om å skape et klasseløst samfunn. Et samfunn hvor markedet har fritt spillerom kan nok skape store økonomiske ulik­heter, men ulikhetene er ikke viktige i seg selv så lenge mennesker som har vilje og evne til det, kan stige til posisjoner som svarer til deres kapasitet.

Motstand mot velferdsstaten er et typisk trekk ved nyliberalismen. Velferdsstaten blir sett på som kilden til alt ondt, på samme måte som kapitalismen en gang i tiden ble det av den revolusjonære venstrefløyen. «Vi vil se tilbake på velferdsstaten med den samme foraktfulle fornøyelse som vi i dag vurderer slaveriet som en måte å organisere effektiv, motivert arbeid på», var det noen som skrev. Velferdsstaten «påfører enorm skade på dem den er ment å skulle hjelpe: de sårbare, de vanskeligstilte og de uheldige ... dreper foretaksomheten og selvstendigheten hos enkeltindi­videne, og legger et dypt og eksplosivt nag under fundamentet for vårt frie samfunn».7

Hvordan skape velferd dersom velferdsstaten avvikles? Svaret er mar­kedsstyrt økonomisk vekst. Med velferd menes ikke statlige ytelser, men en maksimert økonomisk fremgang, og derfor generell velstand, ved å la

((18))

markedene gjøre mirakler. En slik orientering sammenfaller ofte med at økologiske problemer avfeies som rene skremselshistorier. Thatcher vendte så vidt blikket mot en «grønn kapitalisme», men generelt har holdningen vært negativ. Den økologiske faren, sies det, er overdreven eller ikke­eksisterende ‑ den er dommedagsprofetenes egen oppfinnelse. All erfaring tilsier faktisk at vi går mot en æra med større og mer universell fremgang enn noensinne. Dette er et lineært syn på modernisering, som så å si avskriver enhver begrensning av den økonomiske utviklingen.

Til forskjell fra det klassiske sosialdemokratiet er nyliberalismen en globaliserende teori, og den har bidratt direkte til en globaliserende utvik­ling. Nyliberalerne ønsker at filosofien som styrer dem på det lokale plan, også gjennomføres globalt. Verden vil fungere best dersom markedene får fungere med liten eller ingen innblanding. I likhet med forsvarerne av den tradisjonelle nasjonen, har imidlertid nyliberalistene valgt å bruke en real­politisk teori om internasjonale relasjoner ‑ det globale samfunnet er fort­satt et samfunn bestående av nasjonalstater, og i en verden av nasjonalstater er det makten som råder. Krigsforberedende aktiviteter og opprettholdelse av militær styrke er nødvendige elementer i statens rolle i det interna­sjonale systemet. I likhet med det gammeldagse sosialdemokratiet, utviklet også nyliberalismen seg under den todelte verdensordenen, og preges av disse forholdene.

Sammenligning av doktriner

Nyliberalismen kan se ut til å ha seiret over hele verden. Sosialdemokratiet preges av ideologisk forvirring, og hvis «alle» var planleggere for femti år siden, så er det ingen som er det i dag. Det har altså skjedd en betydelig endring siden sosialistene i minst en hundreårsperiode anså seg som ledere av historiens utvikling.

Det er imidlertid ikke slik at nyliberalismen står igjen uten motstandere ‑ tvert imot har den store problemer, og det er viktig å forstå hvorfor. Den viktigste grunnen er at dens to bestanddeler ‑ markedsfundamentalismen og konservatismen ‑ står i et spenningsforhold til hverandre. Konservat­ismen har alltid hatt en forsiktig, pragmatisk tilnærming til sosial og økonomisk endring ‑ en holdning som ble innført av Burke som svar på den franske revolusjonens skråsikre løsninger. Tradisjonenes kontinuitet er et sentralt tema for konservatismen som idé. Tradisjonene inneholder

((19))

fortidens oppsamlede visdom og bør derfor fungere som en veileder for fremtiden. Den frie markedsfilosofien inntar imidlertid en helt annen holdning, og setter sin lit til en uendelig økonomisk vekst som skapes ved frigjøring av markedskreftene.

Å etterstrebe et fritt marked samtidig som man ønsker å opprettholde den tradisjonelle familien og nasjonen, er selvmotsigende. Verdier som individualisme og valgfrihet skal altså brått begrenses når man kommer inn på områder som har med familien og nasjonens identitet å gjøre ‑ områder hvor tradisjonen må forbli uberørt. Det er imidlertid lite som virker mer tradisjonsoppløsende enn markedskreftenes «permanente revolu­sjon». Markedssamfunnenes dynamikk undergraver de tradisjonelle auto­ritetsmønstrene og bryter opp lokalsamfunnene; nyliberalismen skaper en ny risiko og usikkerhet i samfunnet som den ganske enkelt ber borgerne om å overse. Dessuten overser den markedenes samfunnsmessige grunn­lag, som avhenger av nettopp de former for fellesskap som markeds­fundamentalismen kaster over bord.

Hva med den gamle typen sosialdemokrati? Vi kan skille ut en rekke sider ved samfunnet som den keynesianske velferdskonsensusen tok for gitt ‑ og alle har siden gått i oppløsning:

• Et samfunnssystem, og særlig en familieform ‑ hvor mannen var for­sørgeren og kvinnen var husmor og mor ‑ som åpnet for en utvetydig definisjon av full sysselsetting.

• Et homogent arbeidsmarked hvor de som var truet av arbeidsledighet, stort sett var kroppsarbeidere som var villige til å ta enhver jobb som kunne gi dem penger nok til at de og familiene deres kunne over­leve.

• Masseproduksjon var den dominerende produksjonsmåten i de grunnleggende sektorene av økonomien, og dette skapte stabile, om enn utilfredsstillende arbeidsforhold for mange i arbeidsstyrken.

• En elitestyrt stat, hvor statsbyråkratiet besto av små grupper av eks­perter på offentlige prosedyrer som overvåket finans‑ og kredittpolit­ikken.

• Nasjonale økonomier som hovedsakelig besto innenfor landets suver­ene grenser, siden den keynesianske ideologien forutsatte at nasjonal­økonomien prioriteres fremfor ekstern handel med varer og tjenester.'

((20))

Den gamle venstresidens likhetsidealer hadde nok de edleste motiver, men, som enkelte kritikere på høyresiden sier det, de har i enkelte tilfeller fatt perverterte konsekvenser ‑ som for eksempel kommer til syne i den sosiale ingeniørkunsten som har etterlatt seg en arv av forfalne, kriminelt belast­ede boligområder. Velferdsstaten, som av folk flest anses som selve sosial­demokratiets kjerne, skaper i dag nesten like mange problemer som det løser.

Den moderne debatten

Sosialdemokratiske partier i Europa og ellers har vært svært opptatt av disse temaene, og siden tidlig på 1980‑tallet har politikken vært aktivt påvirket av dem. Behovet for å distansere seg fra fortiden fikk ytterligere grobunn etter den østeuropeiske kommunismens sammenbrudd i 1989. De fleste vestlige kommunistpartiene endret navn og nærmet seg den sosialdemokratiske ideologien, og i de østeuropeiske landene ble nye sosial­demokratiske partier etablert.

I Storbritannia ble Labours første systematiske forsøk p å bevege seg bort fra klassiske sosialdemokratiske prinsipper nedfelt i partiets Policy Review, som ble vedtatt av årsmøtet i oktober 1987. Det ble nedsatt syv evalueringsgrupper som skulle dekke hvert sitt politiske område. Evaluer­ingen skulle også ta hensyn til allmennheten, men de offentlige møtene fikk dårlig oppslutning, og til syvende og sist spilte de en liten rolle. Kon­frontert med thatcherismens popularitet var det bred enighet blant gruppene om at Labour skulle legge større vekt på personlig frihet og valgfrihet. Man forlot tidligere tiders målsetting om å sørge for at industrien kom i offentlig eie; den Keynes‑inspirerte etterspørselsstyringen ble uttrykkelig avvist, og man reduserte partiets avhengighet av fagforeningene. Øko­logiske temaer ble introdusert, men på en lavmælt måte og ikke i praksis integrert med resten av det politiske rammeverket.

Lignende reformprosesser foregikk i de fleste arbeiderpartier på det europeiske kontinentet ‑ men som oftest startet de litt tidligere og forår­saket ofte mer omfattende ideologiske endringer. De sosialdemokratiske partiene begynte å bry seg med saker som økonomisk produktivitet, sam­funnsutvikling, og spesielt økologi. Den sosialdemokratiske ideologien «strakte seg hinsides den rene ressursfordelingspolitikken, til også å omfatte den fysiske og sosiale organisering av produksjonen og det kulturelt beting­ede forbruket i fremskredne kapitalistiske land»?

((21))

I Norge, for eksempel, avholdt Arbeiderpartiet en «frihetsdebatt» i 1986‑88, etter en periode med en Thatcher‑inspirert regjering. Seks emner ble diskutert i lokale studiegrupper rundt om i landet: balansen mellom det private og det offentlige, fleksibilitet i arbeidsdagen, utdannings­messige muligheter, miljøet, boligsituasjonen og økonomisk demokrati. Å forsvare individuelle interesser ble ikke lenger ansett som uhørt, og partiet skulle være et «åpent parti» hvor et mangfold av grupper kunne finne plass for sine egne behov. Den colombianske delegaten til et møte i den Sosialistiske Internasjonalen i 1989 sa følgende om denne politiske retningsendringen: «Mitt eget parti blir kalt liberalt, men det er egentlig ganske sosialistisk. Hos disse europeerne er situasjonen helt motsatt.»'°

Noen av de største vestlige kommunistpartiene foretok lignende end­ringer på 1980‑tallet. Det italienske kommunistpartiet ble omdøpt til «det demokratiske venstrepartiet» i 1991. Partiet hadde imidlertid lenge før dette begynt å legge vekt på de samme temaene som de sosialdemokratiske partiene. Midt på 80‑tallet startet de en debatt om i hvilken grad venstre­og høyrekategoriene ennå kunne sies å være meningsfulle. Økologiske hensyn, samfunnsdeltakelse og konstitusjonelle reformer ble prioritert.

De kanskje viktigste diskusjonene ble avholdt i Tyskland. Som ellers var målet å svare på utviklingen av de frie markedsfilosofiene, men behovet for politisk endring ble også aktualisert gjennom utviklingen av en sterk grønn bevegelse. Etter fem år med intense diskusjoner ble SPDs nye parti­program presentert, i det symbolske året 1989. Programmet la stor vekt på økologiske spørsmål. De tyske sosialdemokratene var det første store sosialdemokratiske partiet som tok opp i seg den økologiske tenkningen som hadde fått sitt gjennombrudd sent på 1970‑tallet. Innen den klassiske sosialdemokratiske tenkningen antok man at man måtte velge mellom økonomisk utvikling og miljøvern. I dag anses miljøvern som en kilde til økonomisk vekst, og ikke som dens motsetning.

Det nye partiprogrammet erkjente også <post‑materialismens» innflyt­else i de utviklede landene. Denne ideen har først og fremst blitt hevdet av statsviteren Ronald Inglehart. Etter at en viss fremgang er oppnådd, vil velgerne ifølge Inglehart bli mindre opptatt av økonomi enn av livskvalitet. Partiprogrammet konkluderte med at den «velstående majoritetens» perspektiv hadde beveget seg bort fra den sosialdemokratiske eros som kollektivisme og solidaritet representerer. Individuelle prestasjoner og økonomisk konkurransedyktighet må bringes mer i forgrunnen.

((22))

Siden den viktige Bar Godesberg‑talen i 1959 hadde SPD vært opptatt av «markedets disiplin». Dette skulle nå kombineres med mindre statlig intervensjon. «For oss er ikke statens rolle et dogme... det viktige er hvor­vidt livskvaliteten best kan fremmes ved å øke det private forbruk eller ved å forbedre statens virkemåte.» Partiprogrammet omtalte også behovet for å «få til et samsvar mellom økonomiske forhold og sosiale ytelser» og frem­hevet at «individualitet og solidaritet ikke bør anses som motsetninger». Det konkluderte med at «så lenge viktige deler av velgermassen ikke tror at SPD vil klare å modernisere økonomien, men bare at de vil kunne sikre at sosiale sikkerhetstiltak blir opprettholdt, er det meget vanskelig å oppnå flertall». 11

Den politiske støttens sammensetning

Endringer i velgernes opinionsmønster viser at slike politiske revideringer var nødvendige. Opinionsendringen er da også noe alle sosialdemokrat­iske partier har måttet forholde seg til. Klasserelasjonene som, før bestemte velgernes atferd og de politiske tilslutningsmønstrene, har endret seg dra­matisk, og dette skyldes at arbeiderklassen er dramatisk redusert i omfang. Det faktum at et stort antall kvinner kom inn i arbeidsstokken, har ytter­ligere bidratt til å forstyrre den tradisjonelt klassebaserte politiske velger­atferden. En ganske stor minoritet deltar ikke lenger i valg, og står slik sett utenfor den politiske prosessen. Det partiet som har hatt størst vekst de siste årene, er et parti som ikke tilhører politikken i det hele tatt ‑ nemlig de såkalte hjemmesitterne.` Det er også mye som tyder på store verdi­endringer, delvis som et resultat av generasjonsskifter, og delvis som svar på andre former for påvirkning.

Med hensyn til dette siste punktet er det mye som tyder på at to ting har skjedd: 1) en endring, som nettopp antydet, fra «knapphetsverdier» til «post‑materialistiske verdier»; og 2) en ny verdifordeling som verken følger klasseskiller eller høyre/venstre‑dikotomien. Ingleharts tese om verdi­endringer har blitt kritisert fra mange hold, men har støtte i empirien." Inglehart baserer seg på studiemateriale fra et stort utvalg industriland, og viser at verdier som har med økonomiske prestasjoner og økonomisk vekst å gjøre, blekner i takt med den økende velstanden. Ønsket om selv­realisering og et meningsfullt arbeid har erstattet den enorme fokuser­ingen på økonomisk fremgang. Dette kan også relateres til folks skepsis

((23))

mot autoriteter ‑ noe som kan virke avpolitiserende, men som generelt sett fører til et mer demokratisk samfunn og større engasjement enn det som er mulig i den konvensjonelle politikken.

Spørreundersøkelser utført i flere land bekrefter at en slik holdnings­endring faktisk finner sted, og at bruk av venstre/høyre‑dikotomien er en utilfredsstillende måte å beskrive den på. John Blundell og Brian Gosschalk har for eksempel funnet ut at de sosiale og politiske holdningene i Stor­britannia kan deles inn i fire grupper: konservative, libertarianske, sosial­istiske og autoritarismevennlige holdninger. Tro på økonomisk frihet ‑ det frie marked ‑ måles langs én akse og personlig frihet langs en annen.

Den «konservative» posisjonen er den nyliberale posisjonen: de kon­servative ønsker markedsfrihet, men ønsker også sterk statlig kontroll over områder som familien, narkotika og abort. «Libertarianere» støtter indi­vidualismen og minimale statlige inngrep på alle områder. «Sosialistene» er de konservatives motsetning: de ønsker sterkere statlig styring av det økonomiske liv, men stoler ikke på markedet og er lei av statlige inngrep i moralske spørsmål. En «autoritarismevennlig» person er en person som ønsker at staten skal styre på alle samfunnsområder, både når det gjelder økonomi og moral. Resten av velgermassen har et mer tvetydig politisk perspektiv.

Ifølge undersøkelsesmaterialet er omtrent en tredel av befolkningen i Storbritannia konservativ, rundt 20 prosent er libertariansk, 18 prosent sosialistiske, 13 prosent autoritarismevennlige, og 15 prosent tilhører ingen av disse gruppene. Labour, som nå er omformet av Tony Blair, var like før valget i 1997 førstevalget for alle disse gruppene, unntatt de konservative. Av de som hadde tenkt å stemme på det konservative partiet, represen­terte 84 prosent de to gruppene konservative og libertarianere. Undersø­kelsen viste store aldersbestemte forskjeller, noe som også stemte overens med Ingleharts påstand: Bare 18 prosent av aldersgruppen 15‑24 år var konservative, sammenlignet med 54 prosent av de over 55 år. Av 15‑24­aldersgruppen sa 72 prosent seg enig i utsagnet «staten har ikke rett til å forby noen typer seksuelle handlinger så lenge disse skjer mellom samtyk­kende voksne mennesker», mens bare 36 prosent av dem i aldersgruppen over 55 sa seg enig i dette. 14

Hvis vi sammenligner disse funnene med forskning utført i USA, har valgekspert Robert Worcester kommet med følgende konklusjon:

((24))

Når man betegner det eksisterende arbeiderpartiet og det konserva­tive partiet... som «venstre‑» og «høyrepartier» bidrar dette bare til å tildekke hvordan begivenheter som har påvirket begge partiene i løpet av de siste 20 årene, har tilslørt gårsdagens semantikk ved å bruke dem til å beskrive deres rolle i dag ... en sammenligning av valgresultater i USA og Storbritannia viser at tallene er usedvanlig konsistente, noe som er meget overraskende tatt i betraktning at de to landenes ideologier har vært svært forskjellige i de siste 50 år.'5

En sammenligning mellom et større utvalg land viser at mønsteret for politisk appell og støtte generelt har forandret seg. I nærmest alle vestlige land følger ikke lenger velgeratferden tradisjonelle klasseskiller, og den gamle venstre/høyre‑polariseringen har nå utviklet seg til et mer kompli­sert mønster. Den økonomiske aksen som tidligere ble brukt til å dele velg­erne inn i «sosialistiske» og «kapitalistiske» posisjoner, er mindre fremtredende, mens forskjellen mellom libertariansk og autoritarismevennlig, og mellom «moderne» og «tradisjonalistisk» har blitt større. Andre, mer betingede påvirkningsfaktorer ‑ som for eksempel lederstil ‑ har blitt viktigere enn før.

Her finner vi diverse dilemmaer når det gjelder politisk støtte, men også nye muligheter til konsensusbygging. Sosialdemokratiske partier har ikke lenger en stabil «klasseblokk» som de kan basere seg på. Siden de ikke kan basere seg på de tidligere identitetene, må de skape nye i et sosialt og kulturelt mer mangfoldig miljø.` Selv i Sverige, et land hvor den klasse­baserte stemmegivningen har vært svært uttalt, falt klassetilhørighetens prediktive verdi fra 53 prosent i 1967 til 34 prosent i 1985. Den prediktive innflytelsen av saksbaserte holdninger steg jevnt i denne perioden; yngre, kvinnelige velgere er den gruppen av svensker som minst sannsynlig vil være påvirket av klasse når de avlegger sin stemme.

Sosialdemokratiets skjebne

Disse endringene har imidlertid ikke ført sosialdemokratene ut i en mar­ginal politisk posisjon. Når dette skrives, halvveis ute i 1998, sitter sosial­demokratiske, partier eller sentrum/venstre‑koalisjoner med makten i mange land i Vest‑Europa, som for eksempel Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike, Hellas og i flere av de skandinaviske landene, mens de blir stadig sterkere i Øst‑Europa.

((25))

Til tross for sin valgsuksess har ikke sosialdemokratene så langt klart å skape et nytt og integrert politisk perspektiv. Sosialdemokratiet har alltid vært forbundet med sosialisme. Hvilken orientering skal det nå velge ‑ i en verden hvor det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen? Etterkrigs­tidens sosialdemokrati ble skapt i en kontekst med en todelt verden. Sosial­demokratene hadde enkelte synspunkter til felles med kommunismen, selv om de også definerte seg i opposisjon til den. Gir det noen mening å befinne seg på «venstresiden» nå ‑ når kommunismen har mislykkes så fatalt i Vesten, og når sosialismen generelt har smuldret opp?

Den politiske debatten i Europa sent på 1980‑tallet og i begynnelsen av 1990‑tallet forandret sosialdemokratiet, men skapte også stor ideologisk forvirring. En av de tyske initiativtakerne til SPDs nye partiprogram opp­summerte situasjonen på følgende opplysende måte:

Avgjørelsen om å foreta en programrevidering ble tatt i en situasjon hvor det er usedvanlig vanskelig å danne seg et klart bilde av utvik­lingen i verden og i samfunnet. Dette er det dilemmaet som partiet står overfor. Det vet at i disse omskiftelige tider er det nødvendig med en nyorientering, men endringene i seg selv gjør det vanskelig å orientere seg på en ny måte. Vitenskapen gir oss ikke noen sam­funnsdiagnose, ingen felles forståelse av hva som skjer og hvilken utvikling vi vil få i fremtiden. 17

I lys av dette scenariet, hvordan skal vi så tolke tanken om en tredje vei? Uttrykket dukket visstnok opp så tidlig som ved århundreskiftet, og var populært blant høyrepolitikere på 1920‑tallet. Det har imidlertid blitt mest brukt av sosialdemokrater og sosialister. I den tidlige etterkrigstiden så sosialdemokratene det som sin oppgave å finne en politikk som skilte seg fra den amerikanske markedskapitalismen og den sovjetiske kommun­ismen. Da den sosialistiske internasjonalen ble nystiftet i 1951, snakket man eksplisitt om en slik tredje vei. Rundt 20 år senere ble uttrykket brukt av den tsjekkiske økonomen Ota Sik og andre for å omtale markeds­sosialisme. De svenske sosialdemokratene har brukt uttrykket den tredje vei, den siste versjonen, siden sent på 1980‑tallet, med henvisning til en viktig programrevidering.

Bill Clintons ogTony Blairs overtakelse av begrepet «tredje vei» har fått en lunken mottakelse blant de fleste sosialdemokrater i Europa, og også blant kritikere av den gamle venstrepolitikken i deres respektive hjemland. Kritik­

((26))

erne ser denne formen for tredje vei som et rent oppkok av nyliberalismen. USA har nok en svært dynamisk økonomi, men det er også det samfunnet i den utviklede verden som har de største sosiale ulikhetene. Clinton byte å «gjøre slutt på velferdssamfunnet slik vi kjenner det» ‑ et utsagn som også har vært fremmet av de nyliberale konservative. Tony Blairs kritikere påstår at han bare har videreført Margaret Thatchers økonomiske politikk.

Mitt mål i det følgende er ikke å vurdere hvorvidt slike synspunkter er riktige eller ikke, men å finne ut hvor debatten om sosialdemokratiets fremtid står i dag. Slik jeg ser det, henviser <(den tredje vei» til en form for helhetlig tenkning og politikk som forsøker å tilpasse sosialdemokratiet til en verden som har endret seg fundamentalt i løpet av de siste to eller tre årtiene. Det er en tredje vei i den forstand at det er et forsøk på å bevege seg hinsides både den gamle typen sosialdemokrati og nyliberalismen.

((27))

Тут вы можете оставить комментарий к выбранному абзацу или сообщить об ошибке.

Оставленные комментарии видны всем.