Добавил:
Upload Опубликованный материал нарушает ваши авторские права? Сообщите нам.
Вуз: Предмет: Файл:
Ридер КВ часть 1 / СОЦИОЛОГИЯ 1 Курс - Ридер / Giddens, Anthony (1998) (Germ) The Third Way - The Renewal Of Social Democracy Cambridge; Polity Press.doc
Скачиваний:
4
Добавлен:
29.03.2016
Размер:
587.78 Кб
Скачать

Kapittel 4 Den sosialt investerende staten

Det klassiske sosialdemokratiets tanker om velstand var så å si identiske med dets ideer om økonomisk sikkerhet og omfordeling av godene. De nyliberale satte konkurransedyktighet og det å skape velstand mye høyere på prioriteringslisten. Den tredje vei legger også stor vekt på disse verdi­ene, som i lys av det globale markedet er både aktuelle og viktige. De vil imidlertid ikke bli utviklet dersom individet overlates til sin egen skjebne i et økonomisk dragsug. Staten må spille en vesentlig rolle i å investere menneskelige ressurser og infrastruktur som kreves for å kunne utvikle en aktiv, foretaksom kultur.

Man kan si at den tredje vei representerer en ny blandingsøkonomi. Man hadde tidligere to ulike versjoner av den gamle blandingsøkonomien. Den ene innebar et skille mellom staten og den private sektoren, men med en stor del av industrien som børsnoterte selskaper. Den andre var og er det sosiale markedet. I begge disse versjonene er markedene stort sett under­ordnet staten. Den nye blandingsøkonomien leter heller etter en synergi mellom de offentlige og private sektorene, hvor markedets dynamikk utnyttes med allmennhetens interesser for øye. Dette medfører en balanse mellom regulering og deregulering, både på det transnasjonale, det nasjon­ale og det lokale nivået; og en balanse mellom det økonomiske og det ikke‑økonomiske samfunnslivet. Det andre punktet er minst like viktig som det første, men oppnås delvis gjennom det første.

Et høyt antall foretaksetableringer og ‑avviklinger er karakteristisk for en dynamisk økonomi. En slik variasjon er ikke kompatibel med et sam­funn hvor det er de selvfølgelige vanene som dominerer, inkludert de som skapes av velferdssystemene. Sosialdemokratene må forandre forholdet mellom risiko og trygghet i velferdsstaten, for å utvikle et samfunn bestå­ende av «ansvarlige risikotakere» innenfor områder som: staten, forretnings~

((78))

foretak og arbeidsmarkeder. Folk trenger beskyttelse når noe går galt, men også materielle og moralske muligheter til å komme seg gjennom overgangsperioder i livene sine.

Temaet likhet trenger en grundig gjennomtenking. Likhetsidealet og den individuelle friheten kan komme i konflikt, og det kommer ikke noe godt ut av å late som om likhet, pluralisme og økonomisk dynamisme alltid er kompatible fenomener. De stadig økende ulikhetene drives frem av de strukturelle endringene, og derfor er det ikke lett å bekjempe dem. Sosialdemokratene må imidlertid ikke akseptere at stor ulikhet kan ha en positiv innvirkning på den økonomiske fremgangen, eller at ulikhetene er uunngåelige. De bør fri seg fra de tidligere holdningene til ulikhet, som av og til har virket nærmest som en besettelse, samtidig som de revurderer selve begrepet likhet. Likhet må bidra til mangfold, og ikke stå i veien for det.

Av grunner jeg vil komme tilbake til senere, må ikke omfordelings­tanken forsvinne fra den sosialdemokratiske dagsordenen. Men den senere tids diskusjoner blant sosialdemokratene har med rette endret fokus mot en «omfordeling av muligheter». Kultiveringen av menneskelig potensial bør så langt det er mulig erstatte en omfordeling basert på «etterpåklokskap».

Betydningen av likhet

Mange mener at likhet i dag bør dreie seg om like muligheter, eller merito­krati ‑ det vil si den nyliberale modellen. Det er imidlertid viktig å innse hvorfor en slik posisjon ikke er holdbar. For det første (hvis en slik likhet hadde vært mulig å oppnå), ville et meritokratisk samfunn skape store ulikheter med hensyn til resultater, noe som ville true det sosiale sam­holdet. Ta for eksempel fenomenet <'vinneren tar alt», noe som har en påviselig virkning i arbeidsmarkedet. En person som bare er ørlite grann mer talentfull enn en annen person, kan kreve å få høyere lønn enn den andre. En tennisspiller på toppnivå eller en berømt operasanger tjener enormt mye mer enn en som ikke er fullt så god, og dette skjer ikke til tross for, men på grunn av det faktum at et meritokratisk prinsipp er i funksjon. Når det bare er ørsmå marginer som skiller mellom suksess eller fiasko for et produkt, er det enorme summer som står på spill for et forretningsforetakende. Enkeltpersoner som anses å ha evnen til å gjøre denne lille forskjellen, blir uforholdsmessig høyt belønnet. De representerer den nye kategorien «ukjente berømtheter»'.

((79))

Med mindre et meritokratisk samfunn viser vilje til en strukturell end­ring når det gjelder jobbdistribusjon, som per definisjon bare kan være forbigående, vil det også ha en stor mobilitet nedover. Mange må rykke ned for at andre skal rykke opp. Men som forskningen har vist, vil en utbredt mobilitet nedover ha sosialt ødeleggende konsekvenser og virke fremmedgjørende for dem det gjelder. Sterk mobilitet nedover vil være like skadelig for det sosiale samhold som om man hadde en stor upåvirket, ekskludert klasse. Et fullt gjennomført meritokrati vil skape et ekstremt eksempel på en slik klasse, nærmest en pariakaste. For ikke bare ville en­kelte grupper befinne seg på bunn, men de ville vite at deres manglende egenskaper gjorde det bare rett og rimelig ‑ og det er vanskelig å tenke seg en mer håpløs situasjon.

Uansett er et fullstendig meritokratisk samfunn ikke bare urealiserbart; det er en selvmotsigende tanke. Av allerede nevnte grunner vil et merito­kratisk samfunn sannsynligvis skape store lønnsforskj eller. I et slikt sosialt system vil de privilegerte kunne gi sine egne barn fordeler, og dermed ødelegge meritokratiet. For selv i de relativt egalitære sovjetinspirerte sam­funnene, hvor velstand ikke var noen garanti for barnas fremgang, hadde de privilegerte samfunnslagene mulighet til å gi sine avkom visse fordeler.

Slike observasjoner viser ikke at meritokratiske prinsipper er irrelevante i forhold til likhetsidealet, men de viser at disse prinsippene verken kan utfylle dette idealet eller brukes for å definere det. Hvordan skal da be­grepet likhet forstås? Ifølge den nye politikken virker likhet inkluderende og ulikhet ekskiuderende, selv om også disse begrepene må forklares nær­mere. At et samfunn er inkluderende, handler om statsborgerskap og de sivile og politiske rettigheter og plikter som alle samfunnsmedlemmer skal ha; ikke bare formelt sett, men som en realitet som preger deres liv. Det handler også om muligheter og engasjement i det offentlige rom. I et sam­funn hvor arbeidet spiller en vesentlig rolle for folks selvfølelse og leve­standard, er tilgang til arbeid en viktig del av fremtidsmulighetene. Utdannelse er en annen, og ville være det selv om det ikke var så viktig for muligheten til å skaffe arbeid.

To former for eksklusjon blir stadig mer tydelige i det moderne sam­funnet. Den ene formen er ekskluderingen av de som befinner seg på bunnen, og som er avskåret fra de mulighetene som finnes i et samfunn. Den andre formen er den frivillige eksklusjonen, «elitenes protest» ‑ mer velstående grupper som trekker seg unna offentlige institusjoner, og som

((80))

velger å leve tilbaketrukket fra resten av samfunnet.' Privilegerte grupper begynner å leve i avgrensede fellesskap og velger å trekke seg bort fra det offentlige utdanningssystemet og det offentlige helsevesenet.

Inklusjon og eksklusjon har blitt viktige begreper når man skal ana­lysere og svare på ulikhetene, på grunn av endringer som påvirker klasse­strukturen i industrilandene, noe vi også tidligere har vært kort inne på. For et kvart århundre siden hadde flertallet av den arbeidende befolk­ningen manuelle jobber, og størsteparten arbeidet med vareproduksjon. Informasjonsteknologien har hatt en dramatisk innvirkning på produk­sjonsprosessene og har redusert behovet for ufaglærte arbeidere vesentlig. Både design og bearbeiding skjer via dataskjermene; lagrings‑ og dis­tribusjonssystemene er blitt automatiske, og leverandører og kunder har blitt integrert med produksjonen og har fjernet behovet for arbeid som tid­ligere ble gjort manuelt. I dag arbeider mindre enn 20 prosent avarbeidsstyrken i de fleste utviklede økonomiene med vareproduksjon, og andelen er stadig fallende. Den tradisjonelle arbeiderklassen har i stor grad forsvunnet, og de gamle arbeidersamfunnene, som for eksempel var bygget opprundt kull‑, jern‑ ogstålproduksjon, eller rundt skipsbygging, har endret karakter.

Noen samfunn har blitt revitalisert, mens andre har forfalt. I likhet med fattige boligområder i de store bykjernene, har også disse samfunnene blitt isolert fra resten av samfunnet. Der det er store minoritetsgrupper, kan også etniske fordommer være med på å styrke ekskluderingsprosessen. I likhet med mange amerikanske byer har også de europeiske storbyene begynt å ta inn store mengder immigranter, noe som har skapt grupper med «nyfattige» i London, Paris, Berlin, Roma og andre urbane områder. Den økonomiske eksklusjonen er dermed både fysisk og kulturell. I disse områdene forfaller husene, og mangelen på jobber er et dårlig incitament til å ta en utdannelse, noe som igjen skaper sosial ustabilitet og oppløsnings­tendenser. Mer enn 60 prosent av leieboerne i kommunale leiligheter rundt London City, den rikeste kvadratkilometeren i Storbritannia, er arbeids­løse. Likevel klarer ikke City Airport, som ligger like i nærheten, å skaffe tilstrekkelig med faglærte arbeidere.'

Inklusjon c~g eksklusjon

Eksklusjon handler ikke bare om grader av ulikhet, men om mekanismer som bidrar til å trekke grupper av mennesker bort fra samfunnets hoved

­((81))

strøm. På toppen drives denne frivillige eksklusjonen frem av en rekke forskjellige faktorer. Det å ha økonomisk mulighet til å trekke seg ut av samfunnet er en nødvendig forutsetning, men dette er ikke alltid hele forklaringen på hvorfor enkelte grupper velger å gjøre det. Eksklusjon på toppen er ikke bare like skadelig for det offentlige rom, eller for den gener­elle solidariteten, som eksklusjon på bunnen ‑ det er også en kausal­forbindelse mellom de to. At de to går sammen, kommer klart frem fra de mer ekstreme eksemplene som har utviklet seg i enkelte land, som for eksempel i Brasil eller Sør‑Afrika. Det er viktig å begrense den frivillige eksklusjonen på toppen for at det skal være mulig å skape et mer inklusivt samfunn på bunnen.

Det inkluderende

samfunnet

Likhet som inkluderende faktor

Begrenset meritokrati

Fornyelse av det offentlige rom (samfunnsliberalisme)

«Hinsides arbeidersamfunnet»

Positiv velstand

Staten som samfunnsinvestor

Mange vil si at akkumulasjonen av privilegier på toppen er umulig å stoppe. Lønnsforskjellene ser ut til å øke over hele verden. I USA gikk for eksempel 60 prosent av inntektsøkningen i perioden fra 1980 til 1990 til den øverste prosent av befolkningen, mens reallønnen for de fattigste 25 prosent har vært mer eller mindre statisk i 30 år. I Storbritannia har man hatt en lignende trend, men i en litt mindre ekstrem grad. Gapet mellom de høyeste og de laveste lønningene er større enn det har vært på minst 50 år. Det store flertallet av arbeidsstyrken har det bedre, vurdert i forhold til reallønn, enn for 20 år siden, men samtidig har de fattigste 10 prosentene hatt en inntektsnedgang.

Det er imidlertid ikke uunngåelig at en slik utvikling fortsetter eller tiltar. Den teknologiske utviklingen er uforutsigbar, og det er mulig at tendensen mot større ulikheter vilvis ikke hvor pålitelige inntektsdataene er ‑ forsøk på å måle den sekundære økonomien vil alltid være ren gjetting.

((82))

Den sekundære økonomien kan øke forskjellene, men mest sannsynlig vil den virke motsatt, fordi uformelle økonomiske aktiviteter, byttehandler og uoffisielle pengetransaksjoner normalt er mer vanlig blant de fattige befolkningsgruppene. Dessuten har land som har hatt lange perioder med nyliberalt styre, hatt større økonomiske forskjeller enn andre land. Eks­empler på slike land er USA, New Zealand og Storbritannia.

Med henvisning til USA har den politiske journalisten Mickey Kaus antydet at man må skille mellom «økonomisk liberalisme» og «samfunns­liberalisme»4. Forskjellen mellom fattig og rik vil vokse, og ingen kan stoppe denne utviklingen. Den offentlige sfæren kan imidlertid omformes gjennom «samfunnsliberalisme». Kaus har helt sikkert rett når han hevder at utviklingen mot folketomme offentlige rom kan snus, og at den sosiale eksklusjonen på toppen ikke bare er et økonomisk anliggende. Likevel er ikke den økonomiske ulikheten irrelevant i forhold til de ekskluderende mekanismene, og det er ingen grunn til å oppgi kampen mot dem.

I en europeisk kontekst er det viktig å opprettholde utgiftene til vel­ferdstiltak på et visst nivå. Velferdsstaten trenger kanskje radikle reformer, men velferdssystemene har og bør ha en innvirkning på ressursfordelingen. Andre strategier kan også vurderes, og noen av dem kan også gjennom­føres i stor skala, som for eksempel ordninger hvor arbeiderne også er aksje­eiere; en ordning som vil ha betydelige omfordelingsmessige konsekvenser. Av vesentlig betydning for inntektsfordelingen er også den økte like­stillingen mellom kjønnene. På dette området er lønnsforskjellene i ferd med å reduseres, og ikke øke, noe som også motbeviser påstanden om økende forskjeller i samfunnet generelt. Endringer i familiestrukturen påvirker ulikhetsstrukturene. I Storbritannia i 1994/5 var således halv­parten av de som befant seg på inntektstoppen, dvs, de øverste 20 prosent­ene, enten enslige fuiltidsarbeidende eller par hvor begge arbeidet full tid. Det nye ulikhetsmønsteret er ikke gitt. Det kan påvirkes av statlig poli­tikk, som for eksempel støtteordninger for å få enslige foreldre ut i arbeid.

«Sosialliberalisme» ‑ å gjenerobre det offentlige rom ‑ må likevel være en grunnleggende del av et inkluderende samfunn. Hvordan kan denne liberalismen fornyes eller opprettholdes? Et alternativ er å kultivere den kosmopolitiske nasjonen. Folk som selv føler seg som medlemmer av et nasjonalt samfunn, er tilbøyelige til å føle seg forpliktet overfor de andre medlemmene. Utvikling av en ansvarlig forretningsånd er også relevant.

((83))

Når det gjelder den sosiale solidariteten, er det ikke bare de nye bedrifts­eierne som er viktige, men også den profesjonelle og bemidlede middel­klassen, siden de befinner seg nærmest skillelinjene som truer med å fjerne seg fra det offentlige rommet. Oppgaver som å øke kvaliteten på den offentlige utdannelsen, opprettholde et velbemidlet helsevesen, skape sikre offentlige tjenester og kontrollere kriminaliteten, er relevante i denne sammenhengen. Av disse grunner bør en reformering av velferdsstaten ikke redusere denne til et sikkerhetsnett. Bare et velferdssystem som tjener mesteparten av befolkningen, vil skape en felles moral. I land hvor «vel­ferd» bare har negative konnotasjoner, og hvor den stort sett bare rettes mot de fattige, noe som i stor grad har vært tilfellet i USA, virker den bare splittende.

USA har større økonomisk ulikhet enn noe annet industriland. Like­vel er det i dette samfunnet, den konkurransepregede individualismens hjemland, grunn til å håpe at «elitenes opprør» kan begrenses. Sosiologen Alan Wolfe fant i sine studier lite som tydet på at folk fra den øvre middel­klassen ønsket å trekke seg tilbake fra resten av samfunnet. Han fant at det i Amerika var et utbredt ønske om sosial rettferdighet, «som like gjerne ble

uttrykt av konservative kristne grupper som av liberale

østkyst‑

mennes‑ker»'.

De fleste mener at de økonomiske forskjellene i USA er i ferd med

å bli for ekstreme:

Økonomer som har en laissez faire‑holdning til sitt fag, har hevdet at høye lederlønninger, også når de synes skandaløst høye, til sy­vende og sist er til alles fordel, fordi ineffektive selskaper eller under­betalte ledere ikke er i noens interesse. Men fra den amerikanske middelklassens ståsted virker høye sjefslønninger egoistisk, og ego­istiske mennesker og organisasjoner vil, ettersom de er i ubalanse, sette den skjøre sosiale orden i fare.6

Det er ikke vanskelig å tenke seg politiske tiltak som vil ha en positiv inn­virkning på det offentlige rom i stedet for å undergrave det. Helseomsorgen må for eksempel kunne oppfylle behovet hos en stor valgkrets. «Helse­omsorg» bør her forstås i vid forstand, i samsvar med ideen om positiv velferd som vi skal diskutere senere. Redusert miljøforurensing er for eksempel et allment gode. Økologiske strategier står da også sentralt når man diskuterer menneskers livsstil, siden de fleste økologiske fordelene virker på tvers av klasseskillene.

((84))

I likhet med den sosiale ekskluderingen på toppen virker også eksklu­sjonen på bunnen selvforsterkende. Enhver strategi som kan bryte fattig­domssyklusen bør forsøkes:

Det er ... absolutt nødvendig å hjelpe voksne mennesker uten grunnleggende fagopplæring eller uten kvalifikasjoner for å skaffe seg fagutdanning; å tilrettelegge slik at de som har foreldede kunn­skaper får oppdatert dem, og å øke selvfølelsen hos mennesker som i en lang periode har stått uten arbeid, og som derfor har mistet troen på seg selv. Mennesker uten fagopplæring har fem ganger så stor sjanse for å bli arbeidsløs som mennesker med høyere utdann­else og faglige kvalifikasjoner; til syvende og sist er det de fagkyndige som får jobbene.7

Utdannelse og opplæring har blitt et nytt mantra for sosialdemokratiske politikere. Tony Blairs velkjente tre prioriteringsområder er «utdannelse, utdannelse, utdannelse». Behovet for økte ferdigheter og fagkunnskaper er tydelig i de fleste industriland, og særlig blant de fattigste befolknings­gruppene. Og hvem vil vel benekte at en velutdannet befolkning er ønske­lig for et hvilket som helst samfunn? Å investere i utdannelse er en viktig oppgave for staten og dessuten nøkkelen til «omfordelingen av mulig­heter». Likevel må ideen om at utdannelse kan redusere ulikhetene direkte, vurderes med kritiske øyne. En stor mengde tilsvarende studier utført i USA og Europa viser at utdannelsesnivået ofte avspeiler større økonomiske ulikheter, og slike ulikheter må tas ved roten.

Engasjement i selve arbeidsstyrken, og ikke bare i å skape jobber, er helt vesentlig når man skal angripe den ufrivillige eksklusjonen. Et arbeid har mange fordeler: Det skaper inntekter for individet, gir stabilitet og mål i livet, og bidrar også til at samfunnet generelt blir rikere. Men inklu­sjonen må også favne videre enn til selve arbeidet, og ikke bare fordi det til enhver tid er mange som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet, men fordi et samfunn som er for dominert av arbeidsetikk, vil være et svært lite hygge­lig samfunn å leve i. Et inkluderende samfunn må oppfylle de grunnlegg­ende behovene hos de som ikke kan arbeide, og må erkjenne at livet består av et stort mangfold av målsettinger.

Konvensjonelle fattigdomstiltak må byttes ut med mer samfunns­fokuserte tilnærmingsmåter, som både tillater større demokratisk deltak­else og er mer effektive. Samfunnsbygging betyr støttenettverk, selvhjelp

((85))

og kultivering av sosial kapital ‑ ulike måter å skape økonomisk fornyelse i boligområder som preges av familier med lav inntekt. Skal man bekjempe fattigdommen, kreves en innsprøyting av økonomiske ressurser, men disse ressursene bør brukes til å støtte det lokale initiativ. Mennesker som blir dynget ned av trygdeytelser, blir ofte ekskludert fra resten av samfunnet. Reduserer man trygden for å tvinge mottakerne ut i arbeid, presses de inn i et allerede trangt arbeidsmarked. Samfunnsbyggende initiativer bør konsentrere seg om de mange problemene individer og familier faktisk kan møte, også når det gjelder jobbkvalitet, helse og barneomsorg, utdannelse og transport.'

Et samfunn med positiv velferd

Ikke noen annen sak har virket mer polariserende for venstre‑ og høyre­siden enn velferdsstaten. Velferdsstaten har blitt forherliget av den ene siden og fordømt av den andre. Det som til slutt ble «velferdsstaten» (et ord som ikke var særlig utbredt før på 1960‑tallet, og som William Beveridge, den britiske velferdsstatens arkitekt, mislikte sterkt) har faktisk en noe broket historie. Dens opprinnelse befant seg ganske fjernt fra venstresidens idealer ‑ den ble faktisk delvis skapt som et forsøk på å bekjempe den sosialistiske trusselen. De styrende gruppene som etablerte

trygdesystemet i Keiser‑Tyskland sent på 1800‑tallet,

foraktet laissez faire‑

økonomien i like stor grad som de foraktet sosialismen. Bismarcks modell ble imidlertid kopiert av mange land. Beveridge besøkte Tyskland i 1907 for selv å studere modellen? Velferdsstaten slik den eksisterer i Europa i dag, ble utformet under krigen og på grunn av denne, som også mange andre sider ved statsborgerskapet.

Det systemet som Bismarck skapte i Tyskland, anses vanligvis som den klassiske velferdsstaten. Likevel har velferdsstaten i Tyskland alltid hatt et sammensatt støttenettverk bestående av grupper og foreninger i den tredje sektor, som myndighetene har vært avhengige av for å sette velferds­politikken ut i praksis. Målet er å hjelpe disse til å nå sine sosiale målset­tinger. På områder som for eksempel barneomsorg har grupper fra den tredje sektoren nærmest vært enerådende. Den allmennyttige non profit­sektoren i Tyskland vokste faktisk ‑ i stedet for å minske ‑ etter hvert som velferdsstaten ble mer omfangsrik. De forskjellige velferdsstatene varierer med hensyn til i hvilken grad de inkorporerer eller baserer seg på den tredje sektoren. I Holland har for eksempel frivillige non profit‑organisasjoner

((86))

hovedansvaret for de sosiale tjenestene, mens i Sverige brukes disse så å si ikke. I Belgia og Østerrike, samt i Tyskland, har non profit‑gruppene ansvaret for omkring halvparten av de sosiale tjenestene.

Den hollandske statsviteren Kees van Kersbergen hevder at «en av de viktigste lærdommene som kan trekkes av dagens debatt [om velferds­staten], er at det kan ha vært feil å sette likhetstegn mellom sosialdemo­kratiet og velferdsstaten».1° Han har foretatt en detaljert undersøkelse av hvordan kristelig‑demokratene har påvirket utviklingen av velferdssystemene og det sosiale markedet i det kontinentale Europa. De kristelig‑demokrat­iske partiene er etterkommere av katolske partier som var av stor betyd­ning i mellomkrigstiden i Tyskland, Holland, Østerrike, og i en mindre grad i Frankrike og Italia. De katolske unionistene så sosialismen som hovedfienden og forsøkte å utkonkurrere den på hjemmebane, ved å frem­heve medbestemmelsesretten og forsoning mellom klassene. Ronald Reagans syn på dette, slik det ble uttrykt i 1989 med at «vi har latt staten ta ifra oss det vi en gang i tiden gjorde frivillig» har også en lang tradisjon i Europa, helt tilbake i den katolske tradisjonen. Kirken, familiçn og venner er menneskets hovedkilde til sosial solidaritet. Staten bør bare gripe inn når disse institusjonene ikke fullt og helt lever opp til sine forpliktelser.

Den tredje veis politikk bør anerkjenne velferdsstatens problematiske historie og akseptere høyresidens kritikk av den. Den er i det vesentlige udemokratisk og avhenger av en fordeling av godene som går ovenfra og nedad. Den største drivkraften er beskyttelse av og omsorg for individet, men den gir ikke nok rom for personlig frihet. Noen typer velferds­institusjoner er byråkratiske, fremmedgjørende og ineffektive, og trygde­systemet kan gi feilslåtte konsekvenser som undergraver nettopp det som det skulle oppnå. For politikken som kalles den tredje vei, anses imidler­tid ikke disse problemene som et signal om at velferdsstaten bør avvikles, men tvert imot som god grunn til å reformere den.

Problemene med velferdsstaten er bare delvis økonomiske. I de fleste vestlige samfunn har de forholdsmessige utgiftene til velferdssystemet holdt seg ganske stabile gjennom de siste ti årene. I Storbritannia økte andelen av BNP som ble brukt på velferdsstaten jevnt gjennom hele år­hundret, opp til slutten av 1970‑tallet. Siden da har det stabilisert seg,"

selv om bruttotallene skjuler endringer i ressursfordelingen og inntekts­kildene. Det britiske velferdsbudsjettets fleksibilitet er også ganske bemerk­elsesverdig, tatt i betraktning Thatcher‑regjeringens iver etter å redusere det.

((87))

Utgiftene til utdanningssektoren, i prosent av BNP, falt mellom 1975 og 1995 fra 6,7 prosent til 5,2 prosent. Utgiftene til helsevesenet økte imidlertid i den samme perioden. 11975 utgjorde de 3,8 prosent av BNP. Innen 1995 hadde beløpet økt til 5,7 prosent (en lavere andel enn i de fleste andre industriland). Utgiftene til trygdeboliger fikk det største kuttet, det vil si en reduksjon fra 4,2 prosent av BNP i 1975 til 2,1 prosent tyve år senere. Det var trygdeutgiftene som økte mest i denne perioden, noe som også var tilfellet i de andre landene. 1197314 utgjorde de 8,2 prosent av BNP. Nivået var oppe i 11,4 prosent i 1995/6. Trygdeutgiftene økte reelt med mer enn 100 prosent i denne perioden. De viktigste årsakene til økningen var høy arbeidsledighet, økning av antallet fattige, og demo­grafiske endringer som et økt antall enslige foreldre og gamle mennesker.

Det er stort sett den samme utviklingen som har rammet alle velferds­systemene, siden den har med dypere strukturelle endringer å gjøre. De forårsaker grunnleggende problemer for de mer omfattende velferdsstat­ene, som for eksempel de skandinaviske statene. Den nordiske likhets­tanken har lange historiske og kulturelle røtter, og er ikke bare produktet av en universalistisk velferdsstat. Skandinaver flest har en bredere allmenn aksept for høye skattenivåer enn man finner i de fleste andre vestlige land. Men trygdesystemet kommer under press når arbeidsledigheten går opp, slik som i Finland ‑ til tross for at det var de nordiske landene som også gikk i bresjen med aktive arbeidsmarkedstiltak. Den skandinaviske vel­ferdsstaten er også en viktig arbeidsgiver, spesielt for kvinner. Men som et resultat av dette er også kjønnsdelingen i arbeidslivet mer utpreget enn i de fleste andre industriland.

Den store utgiftsøkningen i trygdesektoren er en av de nyliberales største kilder til kritikk av velferdsstaten. De ser dette som en omfattende utvikling av trygdeavhengighet. De gjør nok rett i å bekymre seg for an­tallet mennesker som lever av trygd, men dette kan faktisk også ses på en annen måte. Å bli satt på trygd er ikke noen optimal situasjon, og det kan også skape en moralsk skadelig situasjon. Begrepet «moralsk risiko» blir ofte brakt på banen i diskusjoner om farene ved private forsikringer. Det er moralsk skadelig når folk bruker sin forsikring til å endre sin egen atferd, og dermed omdefinerer risikoen som de er forsikret for. Det er ikke så mye det at enkelte trygdeordninger skaper en avhengighetskultur, som det at folk bevisst utnytter mulighetene som tilbys dem. Trygdeordninger som er ment å skulle motvirke arbeidsledighet, kan for eksempel faktisk skape

((88))

arbeidsledighet dersom de brukes aktivt som en tilflukt fra arbeids­markedet.

Økonomen Assar Lindbeck skriver med bakgrunn i det svenske velferdssystemet at det er gode humanitære grunner til å støtte mennesker som er rammet av arbeidsledighet, sykdom, uførhet eller de andre standardrisikoene som dekkes av velferdssystemet. Dilemmaet er at jo større ytelser, jo større blir faren for umoral og bedrageri. Det er også hans mening at faren for umoral blir større for langtids trygdemottakere enn for korttidsmottakere. Årsaken er at det på lang sikt etableres sosiale vaner som til slutt bestemmer hva som er «normalt». Sterk trygdeavhengighet vurderes da ikke lenger som nettopp det, men blir bare «forventet» atferd. En økt tendens til å søke om hjelp fra det offentlige, større fravær fra arbeidet ‑ angivelig på grunn av sykdom, og lavere jobbsøkingsaktivitet blir noen av resultatene.`

Når trygdesystemet først er etablert, lever det sitt eget liv, uansett om det virker i samsvar med den opprinnelige hensikten eller ikke. Når dette skjer, «låses» forventningene, og interessegruppene befester ses. Land som har forsøkt å reformere sine pensjonssystemer, for eksempel, har møtt sterk motstand. Vi bør få pensjonen vår fordi vi er «gamle» (ved en alder av 60 eller 65), vi har betalt inn vår del (selv om det innbetalte beløpet ikke dekker kostnadene), andre mennesker før oss har fått pensjonen sin, alle ser frem til pensjonisttilværelsen, og så videre. En slik institusjonell «blod­propp» er imidlertid i seg selv et tegn på at systemet bør reformeres, for velferdsstaten må være like dynamisk og lydhør overfor sosiale trender som andre sektorer av staten.

Velferdsreformer er ikke lette å gjennomføre, nettopp på grunn av de fast forankrede interessene som velferdssystemet skaper. Likevel kan vi gjerne skissere en radikal plan for reformering av velferdsstaten.

Velferdsstaten er, som også tidligere antydet, mer en sammenslutning av risikomomenter enn av ressurser. Det som har preget sosialpolitikkens solidaritet, er at «ellers privilegerte grupper oppdaget at de hadde en felles interesse i å omfordele risikoen med de mindre privilegerte»." Velferdsstaten er imidlertid ikke forberedt på å dekke de nye risikoformene, som for eksem­pel risikoen som den teknologiske utviklingen fører med seg, den sosiale eksklusjonen eller den økende andel husholdninger med én forelder. Dette medfører to typer problemer: situasjoner hvor risikoen som dekkes ikke stem­mer overens med behovet, og tilfeller hvor det er gale grupper som beskyttes.

((89))

En velferdsreform bør innlemme det som tidligere i diskusjonen har blitt sagt om risiko: Effektiv risikostyring (individuelt eller kollektiv) betyr ikke bare å minimalisere eller beskytte mot risiko; det betyr også å temme de positive eller energigivende sidene ved risiko, og å skaffe ressurser til risikotaking. Aktiv risikotaking anses som en naturlig del av enhver entre­prenørvirksomhet, men det samme gjelder også arbeidsstyrken. Å be­stemme seg for å gå på jobben og oppgi trygdeutbetalingene, eller å ta en jobb innen en bestemt industri, er risikofylte aktiviteter ‑ men en slik risiko er ofte fordelaktig både for individet og samfunnet generelt.

Da Beveridge skrev sin berømte Report on Social Insurance and Allied

Services i 1942, erklærte han også krig mot Behov, Sykdom, Uvitenhet, Forfall og Lediggang. Han fokuserte med andre ord så å si utelukkende på det negative. I dag bør vi heller snakke om positiv velferd, hvor individene selv og andre organer enn de statlige kan bidra ‑ og som på en funksjonell måte skaper velstand og rikdom. Velferd er ikke egentlig et økonomisk konsept, men et psykisk konsept som har med vårt ve og vel å gjøre. Økonomiske ytelser eller fordeler er derfor nesten aldri i seg selv nok til å sikre velferden. Ikke bare skapes velferd gjennom mange andre kontekster og innflytelsessfærer enn velferdsstaten, men velferdsinstitusjonene må faktisk være opptatt av å fremme befolkningens psykologiske så vel som økonomiske velferd. Ganske konkrete eksempler kan her nevnes: Rådgiv­ning og veiledning kan i enkelte tilfeller være mer nyttig enn direkte øko­nomisk støtte.

Selv om disse forslagene virker perifere i forhold til velferdssystemets konkrete tiltak, er det ikke et eneste område innen velferdssystemet som de ikke er relevante for, eller som de bidrar til å belyse. Hovedsaken er å investere i menneskelig kapital der det er mulig, heller enn bare å sørge for den økonomiske siden av problemet. I stedet for velferdsstaten kunne vi innføre en sosialt investerende stat, som opererer innenfor et positivt vel­ferdssamfunn.

Forslaget om at ordet «velferdsstat» bør skiftes ut med «velferdssam­funn» har ofte blitt fremsatt i nyere tids litteratur om dette temaet. I land hvor tredjesektororganer ikke allerede er sterkt representert, bør de spille en større rolle når det gjelder å yte velferdstjenester. Ovenfra‑og‑nedad­fordelingen av ytelser bør vike plass for mer lokale distribusjonssystemer. Og generelt bør vi erkjenne at en ombygging av velferdsbestemmelsene må integreres med et opplegg for aktiv utvikling av det sivile samfunnet.

((90))

Strategier for sosiale investeringer

Siden institusjonene og tjenestene som vanligvis plasseres under merke­lappen «velferdsstat» er så mangfoldige, skal jeg her begrense meg til å kommentere sosialtrygdene. Hvilke målsettinger ville den sosialt invest­erende staten sette seg på dette området? La oss ta to viktige områder: alderstrygd og arbeidsledighetstrygd.

Et radikalt perspektiv på alderstrygden ville medføre å sprenge enkelte av grensene som debatten om pensjonsutbetalingene vanligvis skjer innen­for. De fleste industrisamfunnene har en befolkning som blir stadig eldre, og dette er et stort problem, sier man, nettopp på grunn av pensjons­tidsbomben. Enkelte lands pensjonsforpliktelser, dette gjelder for eks­empel Italia, Tyskland og Japan, overstiger langt det man har råd til, selv om man kalkulerer med en viss økonomisk vekst. Hvis andre samfunn, som for eksempel Storbritannia, i noen grad har unngått dette problemet, er det fordi de aktivt har redusert sine trygdeforpliktelser ‑ i Storbritannia har man for eksempel latt pensjonen følge indeksprisene i stedet for gjen­nomsnittslønningene.

Det er en absolutt nødvendighet å ha et tilstrekkelig statlig pensjons­system. Det er også gode grunner til å støtte visse former for tvungen sparing. I Storbritannia vil virkningen av å la pensjonen følge prisøkningen i stedet for lønningene være at mange pensjonister blir lutfattige. En mann som fyller 50 år i 1998, og som forlater arbeidslivet ved fylte 65 år, vil motta en statspensjon som utgjør bare 10 prosent av gjennomsnittslønnen for en mannlig arbeider. Mange mennesker har verken yrkespensjoner eller private pensjonsordninger. 14 Andre land har utarbeidet mer effektive strat­egier. Det finnes en rekke eksempler på kombinerte offentlige/private pensjonsfinansieringer, og noen av disse kunne få alminnelig utbredelse. Det finske systemet, for eksempel, kombinerer en statlig garantert minste­lønnsordning og lønnsrelatert pensjon med regulerte private ordninger.

Pensjonsproblemet har imidlertid relevans for andre og bredere spørs­mål enn om hvem som skal betale, på hvilket nivå, og med hvilke midler. Vi må samtidig tenke grundig gjennom hva alderdom egentlig er, og hvor­dan endringer i samfunnet generelt påvirker de eldres situasjon. Positiv velferd er like aktuelt i denne sammenhengen som i andre: Det er ikke tilstrekkelig bare å tenke på de økonomiske ytelsene. Alderdom er en moderne risiko forkledd som en gammeldags risiko. Før var det å eldes en

((91))

mer passiv prosess enn i dag: Den aldrende kroppen var ganske enkelt noe man måtte akseptere. I vårt aktive, refieksive samfunn har aldringspros­essen blitt mye mer åpen, både på det psykiske og det fysiske nivået. Å bli eldre gir minst like mange muligheter som problemer, både for individene og for samfunnet generelt.

Konseptet om en «pensjon» som begynner ved oppfylt «pensjonsalder», og merkelappen «pensjonist» er velferdsstatens egne oppfinnelser. Men ikke bare passer disse merkelappene ikke lenger overens med alderdom­mens nye realiteter, de er også et så klart tilfelle av trygdeavhengighet som man kan tenke seg. De uttrykker arbeidsuførhet, og det er ikke overrask­ende at pensjonsalderen for mange medfører tapt selvfølelse. På den tid da man gjennom pensjonssystemet fastsatte «alderdommen» til å begynne ved fylte 60 eller 65 år, var de eldres situasjon en helt annen enn i dag. I år 1900 var gjennomsnittlig forventet levealder for en mann på 20 år i England bare 62 år.

Vi bør gå i retning av å fjerne den faste pensjonsalderen, og vi bør se eldre mennesker som en ressurs og ikke et problem. Kategorien pensjonist vil da opphøre å eksistere, fordi den er uavhengig av pensjonen som sådan: Det gir ingen mening å binde pensjonspengene opp mot en fast alder ‑ en pensjonsberettiget alder. Folk bør f bruke disse pengene som de vil ‑ ikke bare til å forlate arbeidslivet ved den alder de ønsker, men til å finansiere utdannelse eller til å redusere sin egen arbeidstid mens barna er små." Å fjerne en lovfestet pensjonsalder vil antakeligvis ikke har særlige konsek­venser for arbeidsmarkedet, siden individene både får frihet til å slutte tidligere i arbeidet og til å arbeide lenger. Men slike tiltak vil ikke i seg selv bidra til å betale for pensjonene når de fremtidige forpliktelsene har blitt for store, og dette perspektivet stiller seg åpent til hvilken balanse man bør etterstrebe når det gjelder offentlig og privat finansiering. Likevel viser de at det faktisk er rom for nytenkning rundt disse sakene.

Et samfunn hvor eldre mennesker holdes isolert fra resten av befolk­ningen i en pensjonistgetto, kan ikke kalles et inklusivt samfunn. Den filosofiske konservatismens moralske forskrifter gjelder her som ellers: Alderdommen bør heller ikke ses som en periode hvor mennesket har rettigheter uten forpliktelser. Burke sa at «samfunnet er ikke bare et partnerskap mellom de levende, men mellom de som lever, de som er døde, og de som skal bli født»." Et slikt partnerskap forutsettes, i en ganske materiell kontekst, ved selve ideen om kollektive pensjoner, som fungerer

((92))

som en forbindelse fra generasjon til generasjon. Men en reell kontrakt mellom generasjonene må være dypere enn dette. De unge bør være vil­lige til å se etter modeller blant de eldre, og eldre mennesker bør stille seg til disposisjon for de kommende generasjonene." Er slike mål realistiske i et samfunn hvor begreper som respekt og aktelse har blitt borte, og hvor alder ikke lenger automatisk medfører klokskap? Det er mye som tyder på at de fortsatt kan være det. Å være «gammel» varer mye lenger nå enn tidligere. Det er mange flere gamle mennesker i befolkningen og derfor er også de eldre mer sosialt synlige. Dessuten bør deres økende engasjement i arbeidslivet og i samfunnet generelt skape en mer direkte forbindelse til de yngre generasjonene.

Situasjonen for de skrøpelige og gamle, de som trenger kontinuerlig pleie, skaper større og vanskeligere problemer. I dag er det tyve ganger så mange mennesker over 85 år i Storbritannia enn det var i år 1900. Mange av de «unge gamle» befinner seg kanskje i en helt forskjellig situasjon enn det som var tilfellet for den samme aldersgruppen for et par generasjoner siden. Det er noe annet med de «gamle gamle» ‑ noen av dem har det veldig vanskelig." Spørsmålet om hvor store kollektive ressurser som skal brukes på de skrøpelige og gamle, dreier seg ikke bare om rasjonering. Det er andre sider ved denne saken som må tas opp, også etiske fundamentale spørsmål som går langt utenfor denne diskusjonens rekkevidde.

Hva med arbeidsledigheten? Har målet om full sysselsetting noen mening lenger? Foregår det, som de nyliberale sier, en byttehandel mel­lom sysselsetting og deregulerte arbeidsmarkeder ‑ som skiller det amerik­anske «arbeidsmiraklet» fra det som kalles Euroskierose? Først og fremst er det viktig å innse at det ikke er mulig å sammenligne direkte den amerikanske og den europeiske modellen. Økonomen Stephen Nickel! har vist at arbeidsmarkedene i Europa er svært varierte. I perioden mellom 1983 og 1996 var det store forskjeller i arbeidsledighetstallene i OECD­Europa, fra 1,8 prosent i Sveits til over 20 prosent i Spania. Blant OECD­landene hadde 30 prosent i denne perioden lavere gjennomsnittstall enn USA. De med lavest tall er ikke kjent for å ha de mest deregulerte arbeids­markedene (Østerrike, Portugal, Norge). Stramme arbeidsmarkeder med strenge ansettelseslover virker ikke vesentlig inn på arbeidsledigheten. Høy arbeidsledighet er knyttet sammen med generøse, langsiktige trygdeytelser, og med et lavt utdannelsesnivå i den laveste delen av arbeidsmarkedet ‑ fenomenet eksklusjon.'9

((93))

Den tredje vei bør innse at en dereguleringsbølge ikke er svaret. Velferdsut­giftene bør holdes på et europeisk og ikke på et amerikansk nivå, men bør overføres så langt det er mulig til en investering i menneskelig kapital. Trygdesystemene bør endres i de tilfeller der de er med på å skape moralsk forfall, og det bør inviteres til en mer risikovillig atferd. Dette kan gjøres uformelt, men også om nødvendig gjennom lovbestemte plikter.

På dette stadiet kan det kanskje passe å kort kommentere den <hol­landske modellen», som av enkelte har vært brukt som eksempel på en vellykket sosialdemokratisk tilpasning til nye sosiale og økonomiske be­tingelser. I en avtale som ble inngått i Wassenaar for rundt 16 år siden, ble landets fagforeninger enige om å gå med på lønnsmoderasjon i bytte mot en gradvis arbeidstidsreduksjon. Som et resultat har kostnadene i arbeids­livet falt med over 30 prosent i løpet av de siste ti årene, og økonomien har blomstret. Dette har man oppnådd samtidig som man har hatt under 6 prosent arbeidsledighet (i 1997).

Ved nærmere øyesyn er imidlertid ikke den hollandske modellen like imponerende ‑ i hvert fall ikke når man ser på områder som nye arbeids­plasser og velferdsreformer. Et betydelig antall mennesker som i andre land ville regnes med blant de arbeidsledige, lever på uføretrygd. Landet har faktisk flere mennesker registrert som arbeidsuføre enn som arbeidsledige. Andelen av befolkningen mellom 15 og 64 år som er i fullt arbeid, ligger på 51 prosent, noe som er lavere enn i 1970, da den var på nesten 60 prosent og likevel under Europa‑gjennomsnittet på 67 prosent. Blant arbeidsplassene som har blitt etablert i løpet av de siste 10 årene, er 90 prosent deltidsjobber. Holland er det landet i Europa som bruker den største delen av sin inntekt på trygdeytelser, og velferdssystemet er under sterkt press .20

Strategier for hvordan nye arbeidsplasser skal skapes i fremtiden, må baseres på en orientering mot de nye økonomiske behovene. Både sel­skaper og konsumenter opererer i stadig større grad på verdensbasis med hensyn til hvilken standard som kreves både for varer og tjenester. Konsu­mentene handler på et verdensmarked i den forstand at distribusjonen er global, og derfor har ikke lenger begrepet om hva som er «best» noe med hvor varene og tjenestene er produsert. Presset etter å oppfylle disse stand­ardene vil også i stadig større grad omfatte arbeidsstyrken. I enkelte kontekster vil nok dette presset bidra til å øke den sosiale ekslduderingsprosessen. Man vil ikke bare differensiere mellom manuelt og kunnskapsbasert arbeid eller

((94))

mellom høy og lav fagutdannelse, men også mellom de som har et lokalt perspektiv og de som er mer kosmopolitiske.

Å investere i menneskelige ressurser har vist seg å være den viktigste brekkstangen som bedrifter innenfor nøkkelsektorene kan benytte seg av. En amerikansk studie har sammenlignet 700 store selskaper innen for­skjellige bransjer. Resultatene viste at selv marginale forskjeller i et sel­skaps investering i arbeiderne sine ga et økt aksjeutbytte på 41 000 dollar." Forretningsanalytikeren Rosabeth Moss Kanter oppgir fem hovedområder hvor statlige tiltak kan bidra til å skape nye arbeidsplasser. Staten bør støtte enhver entreprenørvirksomhet som fokuserer på etablering av småbedrifter og teknologiske nyvinninger. Mange land, særlig i Europa, baserer seg i for stor grad på at veletablerte økonomiske institusjoner, samt den offent­lige sektoren, skal skape arbeidsplasser. I en verden «hvor kundene nær­mest kan shoppe etter arbeidere» uten de nye ideene som garanteres av entreprenørvirksomheten, mangler konkurranseelementet. Entreprenør­virksomhet virker direkte arbeidsskapende. Den driver også den tekno­logiske utviklingen fremover og gir folk mulighet til å starte for seg selv i overgangsperioder. Statlige tiltak kan støtte entreprenørviksomheten direkte, gjennom å bidra til å skaffe risikovillig kapital, men også gjennom å omstrukturere velferdssystemene slik at de virker som et sikkerhetsnett når entreprenørvirksomheten møter problemer ‑ ved for eksempel å gi folk muligheten til å betale skatt hvert andre eller tredje år i stedet for hvert år.

Staten må fremheve betydningen av en livslang utdannelse og utvikle opplæringsprogrammer som starter tidlig i en persons liv, men som også kan fortsette senere i livet. Selv om opplæring i spesifikke ferdigheter kan være nødvendig ved en omskolering, er det enda viktigere å utvikle den kognitive og emosjonelle kompetansen. I stedet for å basere seg på beting­elsesløse ytelser, bør tiltakene rettes mot en oppfordring til å spare, benytte seg av opplæringsmuligheter og andre former for personlige invester­inger.

Ojfentligprosjektpartnerskap kan gi private foretak en større rolle i aktivi­teter som staten i første omgang var med på å etablere, og sikre at det offentliges målsettinger ivaretas. Den offentlige sektoren kan på sin side skaffe ressurser som kan hjelpe et foretak til å utvikle seg, og forhindre at fellesprosjekter mislykkes. Moss Kanter fremhever at welfare to work­programmene i USA noen ganger har mislykkes på grunn av transport­

((95))

problemer. Selskapene tilbyr arbeid i områder som det ikke er lett for de aktuelle arbeiderne å nå, rett og slett på grunn av manglende transport.

Statlige tiltak kan øke bevegeligheten, enten gjennom allmenne utdann­elsesstandarder eller gjennom bevegelige pensjonsrettigheter. En større harmonisering av utdanningspraksis og ‑standarder, er for eksempel av stor betydning for en kosmopolitisk arbeidsstyrke. Enkelte globale sel­skaper har allerede etablert standardiserte opptakskrav, men staten bør overta styringen av dette. Som på andre områder vil ikke nødvendigvis harmonisering gå ut over det utdanningsmessige mangfoldet ‑ det kan til og med tenkes at en harmonisering vil være med på å bevare mangfoldet.

Staten bør også fremme familievennlige arbeidstiltak, noe som også kan oppnås gjennom samarbeid mellom det offentlige og det private. Nivået på barneomsorgstiltak varierer for eksempel fra land til land og fra selskap til selskap. Ikke bare barneomsorg, men også andre måter å arbeide på, slik som hjemmekontor via telekommunikasjon eller friår for å være hjemme hos barna, kan være en måte å gjøre arbeidsliv og familieliv lett­ere å forene. Jo mer bedriftene legger vekt på menneskelige ressurser, jo større blir konkurransen om å ha det mest familievennlige arbeidsmiljøet. Stater som bidrar til dette vil også fremme interne investeringer. 22

Kan disse strategiene føre til full sysselsetting slik dette vanligvis tolkes ‑ at det er nok jobber til de som ønsker det? Det vet ingen, men det virker usannsynlig. Andelen fulltids‑ og langtidsjobber er synkende i de vestlige økonomiene. En sammenligning mellom «full sysselsettingsøkonomier», som USA eller Storbritannia, og samfunn med høy arbeidsledighet som Tyskland eller Frankrike, er litt mindre klar når vi ikke bare sammenligner antall jobber, men også antall arbeidstimer som blir skapt. Netto antall jobber for faglærte arbeidere som både er sikre og godt betalte, var i tiårs­perioden 1986‑1996 den samme i Tyskland som i USA, det vil si 2,6 prosent. Arbeidsproduktiviteten ble fordoblet i Tyskland i denne perioden, mens i USA økte den med bare 25 prosent.23

Ingen kan si om den globale kapitalismen i fremtiden vil skape til­strekkelig antall jobber, og derfor vil det være idiotisk av oss å fortsette som om den vil det. Er det mulig med en «aktiv omfordeling» av arbeid uten at den får morvirkende konsekvenser? Sannsynligvis ikke, hvis man velger å begrense arbeidsuken gjennom statlig regulering ‑ problemene med slike planer er velkjente. Men hvis vi ser dette i en større sammen­heng, er det ikke lenger nødvendig å spørre om en omfordeling av arbeidet

((96))

er mulig. Det skjer allerede i stor skala, og poenget er å få frem de positive sidene. Et mye omtalt eksempel er eksperimentet ved Hewlett Packards fabrikk i Grenoble. Fabrikken holdes i gang på en 24‑timersbasis, syv dager i uken. De ansatte har en gjennomsnittlig arbeidsuke på rundt 30 timer, men får samme lønn som da de arbeidet 37,5 timer i uken. Produktiviteten har økt vesentlig.24

Siden et viktig mål for den tredje vei er å gjenopplive samfirnnskukuren, er statens aktive engasjement i sosialøkonomien forståelig. Vi har også fått presentert valgets nakne kjensgjerninger, i lys av den problematiske stat­

som begrepet «full sysselsetting» har i disse dager: enten større deltak­else i sosialøkonomien eller en økning av de såkalte fredløse kulturene. Mulighetene er mange, inkludert tidsdollarplanen nevnt tidligere i boken, og for eksempel «skyggelønninger» ‑ skattelette for arbeidstimer utført i den sosiale økonomien. Flere forskjellige studier i Europa har vist at «flere og flere mennesker leter etter meningsfylt arbeid og mulighet for sosialt engasjement utenfor arbeidstiden. Hvis samfunnet kan oppgradere og belønne denne formen for forpliktelser og sette den på linje med inntekts­givende arbeid, kan det skape individuell identitet og sosialt samhold».25

For å oppsummere, hvordan vil en radikalt reformert velferdsstat ‑ en sosialt investerende stat i et positivt velferdssamfunn ‑ se ut? Utgifter til velferd, sett som positiv velferd, vil bli skapt og fordelt også utenfor selve statsapparatet ‑ av staten i samarbeid med andre organer, som for eks­empel forretningslivet. Velferdssamfunnet er ikke her begrenset til nasjonen, men strekker seg både over og under det nivået. Kontroll med miljøforurensning kan for eksempel aldri bli et nasjonalt anliggende, men det er så absolutt relevant for folks velferd. I et positivt velferdssamfunn vil kontrakten mellom individet og staten endre seg, siden autonomi og selvutvikling ‑ som middel til å skape et større individuelt ansvar ‑ blir hovedsaken. Velferd i denne forstand angår både rike og fattige.

En positiv velferd ville skifte ut Beveridges negative punkter med positive: i stedet for Behov, autonomi; ikke Sykdom, men aktiv helse; i stedet for Uvitenhet, utdannelse som en kontinuerlig del av livet; i stedet for Forfall, velvære; og i stedet for Lediggang, initiativ.

((97))

Тут вы можете оставить комментарий к выбранному абзацу или сообщить об ошибке.

Оставленные комментарии видны всем.