Kapittel 5 Inn I den globale alderen

Sosialdemokratene bør finne en ny rolle for nasjonen i en kosmopolitisk verden. Den fremvoksende globale orden kan ikke fortsette å være en «ren markedsplass». Markedet fragmenterer like mye som det forener: En ver­den bestående av tusen bystater vil, som mange har spådd, bli en ustabil og farlig verden. Det er viktig å styrke nasjonens rolle som en stabiliser­ende faktor, som en motvekt mot den endeløse fragmenteringen. Identi­tet og tilhørighet kan være potensielt splittende. Hvor realistisk er det å tro at nasjonalistiske følelser kan være en god kraft? Nasjonalstaten og nasjonalismen har jo som kjent et janusansikt ‑ på den ene siden har nasjonene statsborgerskapet som en integrerende mekanisme, men nasjon­alismen kan også skape krigerske stemninger, og nasjonalistiske aspira­sjoner har gitt støtet til mange destruktive konflikter i løpet av de siste hundre og femti årene.

Nasjonalismens splittende egenskaper vil naturligvis ikke forsvinne. Det som trengs for å holde nasjonalfølelsen i sjakk, er en mer kosmopolit­isk utgave av den. En slik kosmopolitisme er både grunnen til og forutset­ningen for at de store krigene mellom nasjonalstater skal kunne opphøre. Den «sterke staten» var tidligere en stat som var vel forberedt på krig. I dag må en sterk stat være noe annet: en nasjon som er sikker nok på seg selv til å akseptere den nye, mer begrensede formen for suverenitet.

Den kosmopolitiske nasjonen

Nasjonalstatene ble opprinnelig dannet da man etablerte klare «grenser», til forskjell fra de mer uklare «grenseområdene» som preget de tradisjon­elle statene. Landegrenser er nøyaktige linjer opptegnet på et kart. Linjene avgrenser nasjonens territorium, og enhver krenkelse av disse anses som et

((98))

angrep på nasjonens integritet. I våre dager er statene igjen i ferd med å f grenseområder i stedet for grenselinjer, men ikke av samme årsaker som før. Tidlige stater hadde grenseområder fordi de hadde et inadekvat polit­isk apparat: De klarte ikke å gjøre seg gjeldende i utkantstrøkene. Grensene er i dag i ferd med å utvikle seg til mer uklare grenseområder fordi de er nærmere knyttet til andre stater, og på grunn av deres engasjement med transnasjonale grupperinger av alle slag. Den europeiske union er proto­typen på en slik gruppering, men grenseoppmykingen skjer også i andre deler av verden.

Den nasjonale identitetsfølelsen kan bare ha en god innvirkning der­som den er tolerant overfor ambivalente følelser eller overfor tilhørighet til flere enheter. Individer som på en og samme tid er engelske, britiske, europeiske, og som dessuten har en generell følelse av å være verdensborger, føler kanskje at en av disse identitetene er den mest dominerende, men det forhindrer ikke nødvendigvis at de også godtar de andre. En fremmed­hatende nasjonalisme er det helt motsatte: Ifølge denne typen nasjonal­isme er nasjonen «én, udelelig». Den er kulturelt proteksjonistisk og anser nasjonen for å ha en «skjebne» ‑ som ikke bare er atskilt ira, men også overlegen i forhold til andre nasjoner. Men nasjoner har ikke skjebner, og enhver nasjon er uten unntak «bastardnasjoner». Nasjonene er ikke noe naturgitt, og uansett hvilken fjern tilknytning de måtte ha til tidligere etniske grupper, er nasjonene et relativt nytt historisk fenomen. De er alle basert på et mangfold av kulturelle fragmenter.

Den politiske filosofen David Miller har arbeidet med fenomenet nasjonalisme, og har satt opp mot hverandre to utbredte oppfatninger på venstresiden om nasjonen og nasjonalisme. Den ene er at nasjonalisme først og fremst dreier seg om følelser eller oppfatninger og ikke har noen rasjonell bakgrunn. Den andre er at nasjonalisme dypest sett er en dok­trine fra den politiske høyresiden, som har en fiendtlig holdning til venstre­sidens verdier. De som har slike oppfatninger vil ifølge Miller ofte ha et ensidig syn på nasjonalisme. I virkeligheten kan vi ganske enkelt skille ut flere forskjellige former for nasjonalisme. «Nasjonalitetsprinsippet» er basert på en rekke påstander. Nasjonal identitet er også en kilde til person­lig identitet; individer som opplever at det å være del av en nasjon også er et element av deres egen identitet, lever ikke i en illusjon. Det er moralsk forsvarlig for dem å ønske å beskytte sin egen identitet mot krefter som kan true den. Nasjoner er etiske fellesskap, hvor de involverte partene føler

((99))

en spesiell forpliktelse over andre medlemmei

i

s om de ikke alltid føler

overfor de som befinner seg utenfor dette fellesskapet. Nasjonen gir et fokus for selvbestemmelse: Nasjonen bør utvikle statsstrukturer som gjør det mulig for borgerne selv å bestemme over saker av stor betydning.

Nasjonene fører sammen disse tre elementene på en særlig overbevis­ende måte ‑ noe som også skyldes andre særegenheter:

Nasjoner er ikke frivillige sammenslutninger, men fellesskap hvor de fleste av medlemmene blir født, lever og dør, slik at vi er bundet sammen med våre landsmenn i et skjebnefellesskap; dessuten opp­fatter disse fellesskapene ... seg som historiske forlengelser, slik at vår forpliktelse ikke bare gjelder våre samtidige, men også tidligere og fremtidige medlemmer ... vi må holde fast ved nasjonalitets­prinsippet, mens vi forsøker å skape nasjonale identiteter som pas­ser overens med den pluralismen og omskifteligheten som preger vår samtid.'

Men hvordan kan dette skje? Kan nasjonen som idé noensinne bli kom­patibel med en etnisk og kulturell pluralisme? Som svar på dette spørs­målet hevder den konservative nasjonalismen at den «enhetlige nasjonen)> må være suveren ‑ at den <(enkelte nasjonen» er en arv fra fortiden og må beskyttes mot kulturell forurensning. Prisen for et nasjonalt fellesskap er ifølge en forfatter på høyresiden, «ukrenkelighet, intoleranse, eksklusjon og en følelse av at meningen med livet avhenger av underdanighet, og også av vaktsomhet overfor fienden».2

Libertarianernes radikale multikulturalisme, som også deles av enkelte på venstresiden, har en helt annen tilnærming til dette spørsmålet. De omfavner den kulturelle pluralismen uansett hvilken innvirkning den måtte ha på solidaritetsfølelsen. Ifølge dette synet har ikke den nasjonale identiteten noen forrang fremfor andre kulturelle særtrekk ‑ ja, den nasjonale identiteten anklages ofte for å ha en tvilsom bakgrunn, at den er kunstig, og at den bare tjener de styrende gruppenes interesser.

Kulturell pluralisme

Deter klart at visse former for gruppetilhørighet ikke nødvendigvis skader den nasjonale identiteten. Individer og grupper kan ha mange lojalitets­følelser, som for eksempel overfor sitt.eget nabolag eller sin egen religion,

((100))

men som ikke nødvendigvis kolliderer med tilhørighetsfølelsen overfor nasjonen. Etnisk og også i noen tilfeller en religiøs identitet kan skape de største problemene, på grunn av deres inkluderende egenskaper. Men påstanden om radikal multikulturalisme er ganske misvisende når det gjelder disse gruppene. Etniske identiteter er ikke mindre sosialt oppbygget enn nasjonale identiteter ‑ enhver form for etnisk identitet er i en viss grad resultat av maktbruk og fremkalt av et mangfold av kulturelle kilder. Når det gjelder det etniske såvel som det nasjonalistiske, finnes det ingen fullblods eksemplarer. Dessuten forutsetter en radikal mukikulturalisme nettopp det nasjonale fellesskapet den ynder å forkaste. Målet med multi­kulturelle tiltak er prisverdig: å forhindre at undertrykte grupper blir utnyttet. Men dette kan ikke gjøres uten støtte fra det større nasjonale samfunnet, eller uten en idé om sosial rettferdighet som går lenger enn til én enkelt gruppes krav eller klager. «Så mye mer avhenger av flertallets rettferdighetsfølelser enn det multikulturalistene innser, og denne rett­ferdighetsfølelsen står i fare for å bli borte dersom gruppene som legger frem sine krav, fornekter sin egen identitet som tilsier at de f4tisk tilhører det samme fellesskapet som majoriteten.»'

Man kan naturligvis hevde at dagens sosiale trender undergraver enhver mulighet til å skape en kosmopolitisk nasjon. Er ikke virkeligheten den tidligere nevnte fragmenteringen, samt det faktum at den nasjonale identi­teten må vike plassen for den etniske gruppetilhørigheten på den ene siden og den regionale oppløsningen av stater på den andre? I Europa har Jugo­slavia og Tsjekkoslovakia blitt oppsplittet. Hvem vet hvor lenge Belgia vil holde sammen, eller om Nord‑Italia vil rive seg løs fra sør, eller om bask­erne vil danne en egen stat?

Dagens virkelighet består imidlertid ikke bare av fragmenteringsten­denser. Tyskland er nå slått sammen til én stat i stedet for to, og det samme vil nok med tiden skje i Korea. «Stammetilhørigheten» er i ferd med å blekne i enkelte områder og kontekster. De etniske konfliktene i Nord­Irland er for eksempel helt eksepsjonelle i Europa, og i skrivende stund ser det ut til at man har funnet frem til en konstitusjonell avtale som kan stoppe dem.

Den kosmopolitiske nasjonen er en aktiv nasjon, men begrepet nasjons­bygging må ha en annen betydning i dag enn i tidligere generasjoner, da det var en del av et «realistisk» system' av internasjonale relasjoner. Før ble nasjonene i stor grad skapt på bakgrunn av antagonisme mot andre folk

((101))

‑ i Storbritannias tilfelle, som Linda Colley har vist, som reaksjon på fiend­skapet med Frankrike. 4 I dag må de nasjonale identitetene opprettholdes i et miljø preget av nasjonalt samarbeid, hvor de ikke har den samme inkluderende funksjonen som tidligere, og hvor andre lojalitetsbånd vil eksistere side om side med dem. Som ellers i samfunnet utvikles det nå en åpnere og mer refleksiv nasjonal identitet ‑ som trekker ut det særpregede ved nasjonen og dens aspirasjoner, men på en mindre selvsagt måte enn før.

Etter hvert som grensene blir mer flytende og kravene om lokalt selv­styre sterkere, vil de gamle formene for nasjonal identitet måtte omformes. Spørsmålet «hvem er vi?» blir stadig mer forvirrende, og samtidig krever det et klart svar. «Britiskhet» er for eksempel blitt et forvirrende begrep. Som den politiske tenkeren Bernard Crick sier det: «Jeg er innbygger i et land hvor man ikke har klart å bli enig om et vanlig, dagligdags navn på landet.»' Mange sier «England>) når de mener «Britain» og vice versa. «Britain» er teknisk sett ikke det samme som «Great Britain» (England, Skottland og Wales) eller «United Kingdom» (Storbritannia og Nord­Irland). En myndighetsoverføring nedover vil styrke Skottlands og Wales' nasjonalfølelse ‑ det er faktisk svært sannsynlig at Skottland vil kreve full løsrivelse. Hvis avtalen i Nord‑Irland blir effektuert, vil landsdelen ha forbindelse både til Irland og til det britiske fastlandet. Og ikke bare det: Storbritannia har store etniske minoriteter og innvandrergrupper, noe som delvis skyldes landets historie som imperialistisk stormakt. Dette mang­foldet kan nok slå tilbake ethvert forsøk på å gjenskape en favnende nasjo­nal identitet, men i seg selv bør det ikke være noen barriere. Mangfold er tvert imot en naturlig del av selve begrepet «kosmopolitisk nasjon».

Et av spørsmålene som preger mange lands politiske dagsorden, er immigrasjon. USA har helt fra begynnelsen av vært et immigrantsamfunn. De europeiske landene har i dag en mye mer heterogen befolkning enn for bare tyve år siden. Tyskland er for eksempel blitt et immigrantsamfunn, om ikke i navnet så i gavnet. Landets demokratiske oppbygging har endret seg i løpet av ganske kort tid. 11990 reiste fire ganger så mange innvand­rere

til Tyskland som til Frankrike, og åtte ganger så mange som til Stor­britannia. I 1995 slapp Tyskland inn 1,1 millioner innvandrere, mens immigrasjonen til USA var 720 000.6

Immigrasjon har lenge vært en grobunn for rasisme, til tross for det faktum at studier utført verden over har vist at immigrasjon stort sett viser

((102))

seg å være fordelaktig for vertslandet. Immigrantene ønsker som oftest å arbeide, og de er ofte mer foretaksomme enn den innfødte befolkningen. De ønsker økonomisk fremgang, og dermed blir de også konsumenter, noe som er med på å skape jobber i stedet for å «ta» dem. De samme kulturelle forskjellene som kan forårsake ergrelse og hat, virker som oftest også som en energiinnsprøytning på samfunnet generelt.

Landene som skrev under på Schengen‑avtalen i 1985 om åpne grenser, har oppfordret EU‑land som har grenser mot «omverdenen» til å bevokte dem bedre. 1 juni 1998 sendte det franske politiet forsterkninger til den italienske grensen for å stoppe kurdiske flyktninger. Tyskland krevde at man satte opp veisperringer i Italia, og landet har også forsterket grense­kontrollen mot Polen. Ikke desto mindre har Schengen‑avtalen overlevet bølgen av rømlinger fra Jugoslavia og senere Albania.

Kosmopolitanismen og multikulturalismen har visse fellestrekk når det gjelder synet på immigrasjon. Et kosmopolitisk perspektiv er en nødven­dig forutsetning for et multikukurelt samfunn i en globalisert verdens­orden. En kosmopolitisk nasjonalisme er den eneste formenfor nasjonal identitet som er forenlig med en slik orden. Tyskland tvinges i større grad enn andre land til å revurdere sin egen nasjonale identitet. Det var det eneste samfunnet som faktisk ble delt i to under den todelte verdens­ordenen. Landet må, i likhet med andre europeiske land, skape sin egen, nye identitet samtidig som det avgir en viss del av sitt økonomiske og kulturelle selvstyre til EU ‑ hvor landet er først blant likemenn.

Tyskland er en slags prøveklut for den kosmopolitiske nasjonalismen i en europeisk sammenheng, fordi landet offisielt fornekter sin egen multi­kulturalisme. Statsborgerskap innvilges i dag på bakgrunn av familie­avstamning, og ikke fødested. Generasjoner av immigrantbarn født i Tyskland er og forblir utlendinger, mens barn som fødes i andre land av tyske foreldre automatisk innvilges tysk statsborgerskap. Skal Tyskland gå i bresjen for å skape en kosmopolitisk identitet, må landet endre sine statsborgerskapslover og gjennomføre store kulturelle endringer. En kos­mopolitisk nasjon trenger verdier som alle støtter, og en identitet som alle føler seg vel med, men den må også akseptere tvetydighet og kulturelt mangfold.

Er det virkelig mulig å få til en godartet, kosmopolitisk nasjonalisme? I likhet med andre begreper som vi har diskutert tidligere, er også dette et idealbilde, men i lys av den økende globaliseringen kanskje ikke et ideal

((103))

som er fjernt fra virkeligheten. I Storbritannia har det oppstått uttrykk som CoolBritannia, og Rebranding Britain ‑ kanskje klossete, men likevel tegn på en erkjennelse av at den nasjonale identiteten må formes aktivt, i dialog med andre identiteter.

Ifølge den «realistiske» teorien er det nasjoner og maktblokker, som egoistisk jakter utelukkende på egne interesser, som hersker på verdens­arenaen. Dette er åpenbart en selv‑definerende teori. Statsledere som tenker på en slik måte, vil fungere på en slik måte. Slutten på den todelte verdensordenen, sammen med globaliseringens innvirkninger, har radikalt forandret statenes suverenitet. Det er viktig å få frem at globalisering ikke er det samme som internasjonalisering. Det handler ikke bare om tettere forbindelser mellom nasjoner, men om prosesser, som for eksempel utvik­lingen av et globalt sivilt samfunn, som går på tvers av de nasjonale gren­sene. Stater som blir konfrontert med risiko og fare i stedet for fiender, har ikke behov for å se verden på en realistisk måte ‑ «realisme» er egentlig et feilaktig ord å bruke, siden tankene som dette begrepet henviser til, er i ferd med å bli foreldede.

Kosmopolitisk demokrati

Den nye demokratiske staten og den kosmopolitiske nasjonen er forbundet med en mye større politisk arena som ikke lenger kan behandles som bare «ekstern». Den kosmopolitiske nasjonen impliserer et kosmopolitisk demokrati som fungerer i en global skala.7 I dag holdes normalt slike temaer separat fra diskusjoner om nasjonal og regional politikk. Resten av verden er langt borte, sies det, og vi har nok problemer i vår egen bakgård. Dessuten er ideen om demokrati på et høyere nivå enn nasjonalstaten utopisk. Innen den akademiske diskursen har dette skillet lenge vært for­malisert gjennom etablering av en disiplin man har kalt <(internasjonale forhold». Her studerer man først og fremst dette «eksterne området». I en globalisert verdensorden vil det imidlertid ikke gi mening å snakke om et slikt skille.

Noen sier at verden beveger seg bort fra, og ikke mot, en global over­styring ‑ og at oppløsningen av den todelte verdenen har skapt mer uorden enn større gjensidig avhengighet. Journalisten Robert Harvey erkjenner at «det er fullt mulig å unngå globalt kaos», men likevel hevder han at «etter hvert som dette milleniet går mot,sin slutt, begynner ... global

((104))

uorden, til og med anarki ... å spire og gro».' Den franske tenkeren Alain Mmc har endog snakket om utviklingen av en ny middelalder, et sam­funn preget av konflikter, fiendskap og gråsoner med mangel på auto~ riter.'

Slike tolkninger beskriver ikke verden slik den er, og bør betraktes som dystopier, eller en katastrofal fremstilling av de positive mulighetene som faktisk eksisterer. Ta for eksempel konsekvensene av en krig. Flere men­nesker har mistet livet i kamp i løpet av de siste hundre årene enn i noe tidligere århundre. Hvis man også tar med sivile tap, har en større andel av verdens befolkning dødd i krig i vårt århundre enn i noen annen periode. Under den første verdenskrig ble rundt 10 millioner mennesker drept i kamp, og flere millioner døde som et direkte eller indirekte resultat av krigen. Den annen verdenskrig hadde en mye større andel sivile tap: Av de 50 millioner som ble drept, var under halvparten soldater. Man har an­slått at ytterligere 50 millioner mennesker har mistet livet i andre konflik­ter i perioden fra 1945 til i dag. I de aller seneste årene har blodsutgytelsene

i Bosnia og Rwanda økt dette tallet med nok en million. 10 Disse siste

voldsutøvelsene er sjokkerende. Samtidig er de en indika‑

sjon på at krigsmønsteret er i ferd med å endres, bort fra de tidligere geo‑

politiske krigene mellom nasjonalstater. At de storstilte krigene var i ferd

med å bli et foreldet fenomen, var allerede blitt klart under den todelte

verdensordenen. Med oppfinnelsen av atomvåpenet ble også Karl von

Clausewitz' teorem snudd helt på hodet ‑ krig var ikke lenger diplomatiets

ultimate instrument. Tvert imot ble det diplomatiets fremste oppgave å

forhindre krig, og da spesielt bruk av atomvåpen. Mikhail Gorbatsjov ga

eksplisitt uttrykk for at krig som fenomen nå er en foreldet tanke, og fore‑

slo at man derfor stoppet våpenkappløpet. For ham dreide det seg altså

om mer enn bare bekvemmelighetshensyn."

Det er mange andre grunner til at det ikke lenger virker urealistisk å si at en storkrig mellom forskjellige nasjoner sannsynligvis ikke vil skje i frem­tiden. Verden er ikke lenger delt inn i to militariserte maktblokker. Så å si overalt har grensene mellom nasjonene blitt fastsatt gjennom internasjonal konsensus. I vårt informasjonssamfunn er ikke lenger territoriet det aller viktigste for nasjonalstaten. Kunnskap og konkurranseevne er viktigere enn naturressurser, og begrepet suverenitet har blitt vagere eller mer mang­foldig. Demokratiet blir stadig mer utbredt, og det er nok riktig at demo­kratier ikke ønsker å gå til krig mot hverandre. Verden har dessuten blitt

((105))

uendelig mye mer sammenknyttet enn noen gang tidligere, også medreg­net perioden sent på 1800‑tallet.

I et slikt perspektiv er det ikke lenger utopisk å kople den nasjonale styringen sammen med den globale, siden de i praksis allerede er nært sammenkoplet. Bak det rastløse markedet og den teknologiske utviklingen har det foregått en fremvekst av samarbeidende organisasjoner som oper­erer globalt. Ved begynnelsen av dette århundret fantes det for eksempel rundt 20 internasjonale statlige organisasjoner og 180 transnasjonale fri­villige organisasjoner. I dag er det mer enn 300 av den førstnevnte typen og nesten 5000 av den sistnevnte. Det eksisterer allerede en global styring, og man har allerede etablert et globalt sivilt samfunn. 12

Viktige former for kosmopolitanisme utvikles «nedenfra». Grupper som for eksempel Greenpeace eller Amnesty International arbeider med målsettinger som berører samfunnet som helhet. Amnesty International følger for eksempel et strengt «upartisk og uavhengig» prinsipp, og passer for eksempel på at medlemmene ikke engasjerer seg i saker i sitt eget land. De frivillige organisasjonene har påtatt seg oppgaven med å samle verden, og har arrangert en rekke toppmøter. Den største av disse ble holdt i Beijing i 1995, og den tiltrakk seg så mange som 50 000 delegater.

Globaliseringsprosessene har ført til at makt er overført fra nasjonene til et avpolitisert globalt rom. Men som ethvert annet sosialt miljø, og kanskje særlig sett i lys av dets globale betydning, har dette nye rommet behov for regulering. Reguleringen kan for eksempel være en innføring av rettigheter og plikter: ubi societas, ibi jus, «hvor det er samfunn bør det være lover»."

På det nåværende tidspunkt skiller man mellom regional og global styr­ing. Regionalt, og da særlig gjennom EU, NAFTA og andre grupperinger, etableres stadig mer omfattende samarbeid i viktige institusjoner. I tillegg til EU har vi OAU, ASEAN, Foreningen av Arabiske Stater, CARICOM og MERCOSUR. Alle disse er eksempler på sosialt og økonomisk sam­arbeid mellom land som tidligere har vært splittet eller preget av kon­flikter. På verdensnivå er institusjonene imidlertid fortsatt interstatlige ‑ de er avhengige av enighet mellom landene for å fungere, og har liten makt til å intervenere i de enkelte landene. FN er spesifikt et samarbeid mellom nasjoner, og det samme gjelder organene som arbeider med handel og økonomiske relasjoner ‑ som WTO, GATT, IMF og Verdensbanken.

((106))

Den europeiske union

Den europeiske union var opprinnelig en del av den todelte verdensorden, men bør i dag ses som et svar på globaliseringsutvildingen. Det viktige er ikke bare at den definerer en enhet, «Europa», men at den utvikler sosiale, politiske og økonomiske institusjoner som overskrider nasjonalstaten og når helt frem til individene. Unionen er et resultat av samarbeid mellom nasjonale regjeringer og er mye mer enn bare en regional forening av stater. EU har selvsagt sine problemer å stri med ‑ det sies at hvis unionen hadde søkt om medlemskap, hadde den blitt avvist fordi den ikke er demokratisk nok Men selv i sin nåværende form representerer den en modell som kan gjennomføres i større omfang, og den kan også spille en direkte rolle i dette.

EU spiller en stadig større rolle i folks dagligliv, samtidig som den mister støtte i befolkningen. Den er ansvarlig for mer enn 75 prosent av den økonomiske lovgivningen i alle medlemsstatene, og for 50 prosent av den totale nasjonale lovgivningen. Meningsmålinger viser imidlertid at befolk­ningen i de fleste medlemslandene er mindre entusiastiske ,i forhold til EU nå enn før ‑ det er bare i to eller tre land at utviklingen går i motsatt retning. De mest vanlige årsakene oppgis å være EUs mangel på demo­krati, og at den blir for fjern i forhold til befolkningens hverdagslige bekymringer. Men når det gjelder globaliseringen, og dersom unionen blir mer lydhør overfor befolkningens lokale krav, spiller EU en like viktig politisk som økonomisk rolle, fordi den på dette området ligger langt foran resten av verden. Unionen har innført banebrytende styreformer som ikke følger gamle mønstre. EUs medlemsland har en sterk motivasjon til å handle som kos­mopolitiske nasjoner, både utenfor og innenfor en europeisk kontekst.

Jos de Beus, mannen bak det hollandske arbeiderpartiets valgprogram i 1994, fremhever tre feller som sosialdemokratene bør unngå når de vurd­erer EUs fremtid:

• Presstenkning ‑ globalisering betyr at EU må gi etter for press fra omverdenen, heller enn å forsøke å påvirke den på egen hånd.

• ønsketenkning ‑ ett marked, innføring av Euro og den Europeiske sentralbanken vil automatisk fremme sosialdemokratiske idealer.

• Dommedagstenkning ‑ EU er sosialdemokratiets fiende, og sosial­demokratene bør derfor ha som målsetting å føre makten tilbake til de individuelle statene. 14

((107))

De Beus har rett i at EUs fremtid er åpen. Under den kalde krigen var EUs demokratiske mangler ikke til betydelig hinder for utviklingen. Avgjør­elser som ble tatt av de nasjonale regjeringene «i Brussel», ble godkjent av velgerne. På 1990‑tallet er ikke dette lenger noen holdbar situasjon. En løsning, slik mange ser det, er at Europaparlamentet (EP) får større makt, samtidig som man etablerer mer effektive transnasjonale partiorganisasjoner. De transnasjonale partiføderasjonene vil sannsynligvis bli styrket. I dag gjennomføres EP‑valgkampanjer som «annenrangs nasjonale valgkamper» og ikke som «Europa‑valg». Meningsmålinger foretatt i ulike EU‑land viser at folk anser valgene til Europaparlamentet som mindre viktige, og at det er derfor deltakelsen er så lav som den er.

Den planlagte innlemmelsen av sentral‑ og østeuropeiske land i EU er åpenbart en enorm utfordring. Landene som står for tur, er Den tsjekk­iske republikken, Estland, Ungarn, Polen og Slovenia. Fem andre land ‑ Bulgaria, Romania, Slovakia, Latvia og Litauen ‑ har fått tildelt ressur­ser som skal hjelpe dem med å forberede seg på en mulig innlemmelse. De fleste av disse landene har et BNP som tilsvarer en tredel eller mindre av EU‑landenes gjennomsnittlige BNP. Dessuten strever de nesten uten unntak med å innføre liberale, demokratiske institusjoner og markeds­prinsipper. Selv de landene som så ut til å klare overgangen uten store problemer, som Den tsjekkiske republikken og Polen, har fått både øko­nomiske og politiske problemer.

Den belastningen som en «utvidelse» uunngåelig vil representere, kan sette hele det europeiske prosjektet i fare. Men en utvidelse kan også hjelpe EU ved at omstruktureringsprosessen far større tyngde. Det er jo, som også tidligere nevnt, ganske ironisk at en så udemokratisk institusjon skal kunne kreve demokrati av andre. En innlemmelse av de sentral‑ og øst­europeiske landene kan imidlertid stimulere til en demokratisering og omforming av EUs institusjoner. «Hvis utvidelsen skal kunne bli vellykket, må EU gripe fatt i de komplekse og tornefulle spørsmålene som har med sosial og kulturell identitet å gjøre, samt EUs formål og legitimitet og den tvil og bekymring som slike spørsmål fremkaller over hele Europa.»15

Global styring

Hvorvidt EU‑institusjonene vil endre sin grunnleggende form i løpet av de neste årene, er umulig å vite. Maktdelingen innen EU kan trenge en

((108))

større omstrukturering, i lys av de her nevnte problemene. Men det er også mulig at et mer omfattende globalt styringssystem kunne ha den samme formen som EU allerede har: et representativt organ (Parlamentet), et administrativt organ (Kommisjonen), et interstatlig forbund (Rådet) og føderale domstoler (EU‑domstolen). Dersom slike institusjoner skulle virke på et globalt nivå, måtte de naturligvis ha en annen rolle og funksjon enn de eksisterende organene har. Det er imidlertid ikke vanskelig å se hvordan de rent prinsipielt kunne endres i den retning. WTO, IMF og Verdensbanken kunne for eksempel slås sammen til ett organ, mens det som i dag er FN, kunne deles opp i et parlament og et råd. OECD kunne kanskje til og med fungere som et slags brohode til en større global orden, hvis EU kunne inngå i den, og hvis den samme makten som EU nå har, også kunne gis til de andre medlemmene. For landene i sør ville dette være en positiv utvikling, fordi man ikke lenger ville ha en eksklusiv klubb, men en gruppe hvor medlemskap er tilgjengelig for alle som er kvalifisert for det.

Tanken om at en ny forsamling, eller et parlament, kunne etableres som en forlengelse av FN, har vært gjenstand for stor debatt i senere tid.` Europaparlamentet kunne fungere som en modell for hvordan en slik parlamentsforsamling kunne dannes. Initialt kunne den etableres som en underavdeling av Generalforsamlingen, under artikkel 22 i FN‑pakten. Medlemsstatenes parlamentsforsamlinger ville først og fremst sende repre­sentanter som skulle utarbeide planer for etableringen av en direktevalgt forsamling. Valgsystemet skulle likne ordningen for valg til Europaparla­mentet, med et proporsjonalt antall utsendinger fra hvert land i forhold til befolkningstallene, men med en korreksjonsfaktor for de små landene. 17

Utviklingen av en effektiv domstol ville være et viktig skritt i utvik­lingen av en verdensforsamling. Den internasjonale domstolen fortsetter å representere et interstatlig lovbegrep, til tross for at Nurnberg‑ og Tokyo­domstolene etablerte domsmyndighet over enkeltindivider og deres stater. Domstolen som ble etablert for å undersøke og rettslig prøve brudd på internasjonale menneskerettigheter i det tidligere Jugoslavia, har en til­svarende makt. Den kan, og bør, fungere som en modell for et kosmo­politisk lovverk, hvor det grunnleggende prinsipp er at rettens myndighet strekker seg langt over relasjonene mellom stater og statenes borgere. Det faktum at de fleste stater per 1998 har støttet opprettingen av en interna­sjonal rett, er et tegn på økende konsensus om disse behovene.

((109))

Er slike forslag gjennomførbare? Vil et globalt demokrati med repre­sentative forsamlinger møte den samme apati eller motstand som man møter på nasjonalt nivå? Når det gjelder det andre spørsmålet, er det vik­tig nok en gang å understreke at maktforflytningen skjer både oppover og nedover. Et kosmopolitisk demokrati handler ikke bare om å flytte styr­ingsmyndigheten til et verdensnivå, men også om myndighetsforflytning til de lokale regionene. De som tviler på at dette er mulig, bør tenke over hva som skjedde i Den europeiske union. For bare 50 år siden var Europa utarmet, i ferd med å komme seg etter en krig som var resultatet av lang­varige spenninger mellom de europeiske statene. Likevel har disse statene klart å samarbeide om å skape et nytt system av transnasjonal makt og myndighetsoverføring. De har gitt fra seg en del av sin egen suverenitet og nedsatt effektive domstoler. Dette har de gjort ikke bare av idealisme, men også av egeninteresse, og en tilsvarende interesse for global styring er i dag relevant for alle land."

Et utvidet kosmopolitisk demokrati er en forutsetning for at verdens­økonomien skal kunne reguleres på en effektiv måte, for at det skal bli mulig å gripe fatt i de globale økonomiske ulikhetene og kontrollere trus­selen mot miljøet. Det er ulogisk å motarbeide markedsfundamentalisme på lokalt nivå mens man gir den fritt spillerom på det globale nivået:

En global laissez faire er bare et øyeblikk i den fremvoksende globale økonomiens historie, og ikke sluttpunktet ... det som er hinsides enhver tvil, er at å organisere verdensøkonomien som ett enkelt, globalt fritt marked, vil skape ustabilitet. Det tvinger arbeiderne til å bære kostnadene ved den nye teknologien og den uhindrede fri­handelen. Det inneholder ingen begrensende mekanismer overfor aktiviteter som kan true den globale økologiske balansen ... [Det] vil i praksis si at planetens fremtid risikeres mens man antar at disse enorme truslene vil bli løst som en utilsiktet konsekvens av den upåvirkede profittjakten. Det er vanskelig å tenke seg et farligere veddemål.'9

En verdensomspennende markedsfundamentalisme

Markedsfundamentalismen har blitt tvunget tilbake i de nasjonale økonomiene på grunn av dens begrensede og motse(ningsfylte natur. Like­

((110))

vel er den dominerende på globalt nivå, selv om de samme problemene gjelder i like stor grad der som lokalt. Ifølge den ortodokse nyliberalismen er det logisk at de globale markedene fr frie tøyler, siden de som alle markeder bidrar til problemløsning og til en likevektstilstand. Tilsynelat­ende irrasjonelle svingninger er i virkeligheten problemløsende aktiviteter, som snart vil sørge for en ny og justert likevektstilstand. En mer over­bevisende fremstilling av verdensmarkedets dynamikk antyder imidlertid at det er forventningen om prisendringer, og ikke prisene i seg selv, som er drivkraften bak avgjørelsesprosessene, og forventningene svinger som resultat av psykologiske og ikke bare økonomiske fenomener. Kriser, ube­regnelige svingninger og en plutselig kapitalstrøm inn og ut av bestemte land og regioner ‑ dette er ikke marginale, men tvert imot vesentlige sider ved de utemmede markedene.

Regulering av finansmarkedene er i dag den viktigste enkeltsaken i verdensøkonomien, som følge av Mexico‑krisen i 1994 og de påfølgende problemene i Sørøst‑Asia. Her som ellers er ikke mindre regulering det samme som frihet; en global frihandel er avhengig av en effektiv regul­ering, og viser ikke tegn til å fjerne behovet for slik regulering. Målet med slike inngrep er lett å identifisere, men hvilke strategier som skal følges og hvordan de kan implementeres, er åpenbart mer problematisk. Behovene består i følgende: å forhindre overdrevne valutabevegelser og for sterk kontroll; skille mellom kortsiktige valutaspekulasjoner og investeringer, og skape større ansvarsfølelse hos de transnasjonale organisasjonene som er aktive i verdensøkonomien, samt å omstrukturere dem.

Av den store mengden valuta ‑ tilsvarende en trillion amerikanske dollar ‑ som blir vekslet hver eneste dag, er det bare 5 prosent som har med handel og andre substansielle økonomiske transaksjoner å gjøre. De andre 95 prosentene består av spekulasjoner og arbitrasjer, børsaktører som bruker enorme summer på jakt etter rask fortjeneste på valutasvingninger og renteforskjeller. Disse aktivitetene virker forstyrrende på signalene som markedene gir med hensyn til langsiktige instrumenter og handel. Porteføljekapitalen er utrolig mobil ‑ hundrevis av milliarder hot money kan trekkes ut av et marked eller et land i løpet av bare en dag. Sentralbank­ene har ikke tilstrekkelige ressurser til å motstå det kollektive presset fra spekulanter som gambler på at de svakere valutaene vil devaluere.

Etter Mexico‑krisen var det mange som snakket om behovet for å skape mer effektive økonomiske styringsinstrumenter ‑ men svært få vesentlige

((111))

endringer ble implementert. Det økonomiske sammenbruddet i de asiat­iske tigerøkonomiene har tydelig demonstrert behovet for nye regulerings­metoder. De asiatiske landene var jo kjerneeksempler på industriell suksess, før de over natten ble krisepregede økonomier. Før disse hendelsene var det ikke like åpenbart at kapitalbevegelser faktisk kan forårsake så omfatt­ende kriser. 11996 ble 93 milliarder dollar sendt inn i Indonesia, Sør­Korea, Malaysia, Thailand og Filippinene. 11997 ble dette plutselig snudd på hodet, og i løpet av året ble 12 milliarder dollar trukket ut.2°

Den nyliberale reaksjonen, som går ut på å fristille kapitalmarkedene ytterligere, er bare en oppskrift på hvordan man lager et enda større sam­menbrudd enn det som har skjedd i løpet av de siste årene. Ideen om at kontroll med kapitalstrømmen vil virke effektivitetshindrende, tar ikke hensyn til de sosiale og økonomiske kostnadene ved en krise. Vanligvis vil tiltak for å sikre at kapitalen kommer tilbake, medføre å øke rentene og selge nasjonale aktiva. Dessuten er påstandene om fordelene ved en fri kapitalbevegelse høyst tvilsomme. Blant annet Kina og Japan har hatt sterk vekst selv om de ikke har konvertible kapitalkonti. I Europa har det samme vært tilfellet i Irland og Portugal, som ikke beveget seg i denne retningen før tidlig på 1990‑tallet.

Hvordan kan vi regulere finansmarkedet? Et viktig aspekt er valuta­spekulasjon. Etableringen av Euro betyr at vi vil f tre store valutaer, med et stort spørsmålstegn ved yenens stilling. Denne situasjonen kan skape maktkamp mellom valutablokkene, men den vil også medføre en bedre koordinering av verdensøkonomien, noe som også kan skape aktivt sam­arbeid mellom blokkene. Finansmannen George Soros har foreslått at Euroen og den amerikanske dollaren formelt knyttes opp mot hverandre, noe som ville ha en stabiliserende funksjon.

Stabile valutakurser er positivt for finansinstitusjoner så vel som for selskaper, investorer og regjeringer. Stabilitet stimulerer til langsiktige investeringer og lån. Kostnadene for eksportører og importører ville synke, fordi behovet for å sikre seg mot valutasvingninger ville forsvinne. Dess­uten vil både industriland og utviklingsland tjene på dette, siden alle ønsker større statlig autonomi og effektive inngrep fra sentralbankens side.

Et alternativ til et system med faste valutakurser er den mye omtalte Tobin‑skatten, som ble presentert for mer enn et kvart århundre siden .21 Skatten ville bli satt til et nivå som ville forhindre rene finansspekulasjoner, men ikke så høyt at den ville forhindre den valuthandelen som er nød­

((112))

vendig for å finansiere handel og direkte investeringer. En skatt på 0,5 prosent i 1996 ville ha innbrakt 150 milliarder dollar hvis den ble verdens­omspennende implementert. Kritikere hevder at dette ikke er gjennom­førbart, fordi markedsaktørene alltid ville finne måter å omgå den på. Hovedproblemet er imidlertid ikke skatteomgåelser, eller implementering generelt, men ‑ så langt ‑ mangel på politisk vilje. På et mer lokalt nivå har reservesystemet i Chile tiltrukket seg stor oppmerksomhet. De som ønsker å investere i landet, må plassere et betydelig innskudd, uten renter, i sentralbanken i en periode på ett år. Hensikten er å skille mellom genuine investeringer og mer spekulative finanshandler.

Verdensbanken, IMF og GATT ble etablert for å håndtere de globale finanskrisene på 1920‑ og 30‑tallet, og ikke dagens krise. Bretton Woods­GATT‑systemet ble innført for å unngå problemene som oppsto etter den første verdenskrig, inkludert den restriktive handelspolitikken og den store depresjonstiden ‑ perioden som vanligvis omtales som «katastrofe­perioden». Målet var å fremme et internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom en ekspanderende og åpen verdensøkonomi. Disse målene har man stort sett oppnådd. Den ødeleggende formen for økonomisk nasjonal­isme har ikke gjenoppstått, og det har heller ikke oppstått store kriger mellom landene som befinner seg i systemets kjerne. I en viss grad er det nettopp denne suksessen som har skapt en hel rekke nye problemer.

Vi bør seriøst vurdere å etablere et økonomisk sikkerhetsråd innen FN. Dette ville være like vanskelig som enhver annen reform, eller kanskje også vanskeligere, men det ville være vanskelig å bestride betydningen av et slikt råd. Det ville kreve endringer i FN‑pakten og «en politisk vilje av heroiske proporsjoner».` G8‑landene kunne fortsatt ha ansvaret for å samordne industrilandenes politiske rammeverk. Det er mange spørsmål, herunder spørsmål om hvordan valutamarkedene skal styres, og hvordan de økologiske risikoene skal håndteres, som ikke kan løses uten kollektiv handling som involverer mange land og grupper. Ikke engang den mest liberaliserte nasjonale økonomi fungerer uten makroøkonomisk koordina­sjon; det ville være ulogisk å anta at verdensøkonomien er annerledes.

Spørsmålet om en global økologisk forvaltning overlapper i høy grad spørsmålet om den dype økologiske splittelsen i verdenssamfunnet. Vi kan trekke en parallell mellom eksklusjon innen nasjoner og regioner og en verdensomspennende eksklusjon. Når noen har fremgang, etterlates andre på bar bakke ‑ marginalisert. Verdens 20 rikeste land har hatt jevn

((113))

fremgang siden 1980. Omkring en fjerdedel av verdens befolkning bor i disse landene. Økonomisk stagnasjon og til og med definitiv tilbakegang har preget mange av de fattigste landene. Rundt 30 prosent av verdens befolkning lever på fattigdomsgrensen, som tilsvarer en inntekt på én amerikansk dollar per dag. Afrika sør for Sahara, med delvis unntak av Sør‑Afrika, utgjør praktisk talt et helt kontinent med ekskluderte folke­grupper. Også i de fattige landene foregår det eksklusjon på toppen. Små eliter, som ofte kan regnes som svært velstående i en hvilken som helst målestokk, lever i fysisk og kulturell isolasjon fra det store flertallet. Ganske ofte er inntekten deres basert på hvitvasking av penger eller på våpen‑ eller narkotikahandel.

Problemene med å redusere verdens ulikheter er i sannhet skremmende. Det er imidlertid usannsynlig at en endring vil kunne skje uten en utvik­ling av en mer omfattende global styring. Det samme gjelder de økologiske problemene. Spørsmålet er ikke bare hvordan miljøtrusselen kan bekjem­pes, men hvordan dette vil virke inn på økonomien i de fattigste landene. Begrepet økologisk modernisering, slik det blir oppfattet i dag, inneholder ingen oppskrift på hvordan overgangen fra agrarsamfunn til industrisam­funn bør foregå. Det vil, for å si det mildt, ikke være enkelt å iverksette en global økologisk styring. Dette skyldes ikke bare påtrykk om en økonom­isk vekst som faktisk er miljøødeleggende, men også at økologiske risikoer, også de som har med teknologiske endringer å gjøre, av natur er meget kontroversielle.

Anklager om unødvendige skremselskampanjer kommer ikke bare fra høyresiden, og mange mennesker har lett for å tenke at «alt går nok bra til slutt». Ettersom det per definisjon er umulig å beregne risikoen som er involvert, og siden det er umulig å forutsi hvilke teknologiske endringer fremtiden vil bringe, kan vi heller ikke lage helt overbevisende scenarier. Globale problemer kan nok påvirkes av lokale tiltak, men de krever også globale løsninger. Vi kan ikke overlate slike problemer til uberegnelige globale markeder og forholdsvis maktesløse internasjonale organer hvis vårt mål er å skape en verden som klarer å kombinere stabilitet, rettferdig­het og velstand.

((114))