Verdier

• Likhet

• Beskyttelse av de sårbare

• Frihet som autonomi

• Ingen rettigheter uten forpliktelser

• Ingen autoritet uten demokrati

• Kosmopolitisk pluralisme

• Filosofisk konservatisme

((54))

Andre saker som opptar representantene for den tredje veien, hører ikke inn under et frigjøringspolitisk rammeverk. Dette er saker som vår reak­sjon på globaliseringstendensen, på den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, og vårt forhold til naturen. Spørsmålene som må stilles, dreier seg ikke om sosial rettferdighet, men om hvordan vi bør leve når nå tradi­sjonene og sedvanene er nedtonet, hvordan vi skal gjenskape en sosial solidaritet, og hvordan vi skal reagere på økologiske problemer. Som svar på disse problemene må vi fremheve kosmopolitiske verdier og det som kan kalles en filosofisk konservatisme. I en tid med økologisk risiko kan ikke moderniseringen være rettlinjet, og vi kan heller ikke sette likhets­tegn mellom modernisering og økonomisk vekst.

Moderniseringsspørsmålet er et grunnleggende spørsmål for den nye politikken. Økologisk modernisering er én versjon, men det finnes også andre. Tony Blairs taler, for eksempel, er krydret med snakk om modernis­ering. Hvordan skal begrepet modernisering forstås? En åpenbar betyd­ning er moderniseringen av selve sosialdemokratiet ‑ løsrivelse fra de klassiske sosialdemokratiske posisjonene. Men som et videre begrep kan moderniseringsstrategien bare fungere dersom sosialdemokratene har en dypere forståelse av begrepet.

En modernisering som er økologisk sensitiv handler ikke om <(mer og mer modernitet», men den har et bevisst forhold til moderniseringspro­sessens

problemer og begrensninger. Den er lydhør overfor behovet for å reetablere en kontinuitet og utvikle sosialt samhold i en hektisk verden som stadig preges av omveltninger, og hvor egentlig uforutsigbare krefter ‑ som vitenskapelig og teknologisk nytenkning ‑ spiller en så viktig rolle.

Filosofisk konservatisme er et sentralt tema. Modernisering og konser­vatisme blir naturligvis ofte oppfattet som motsetninger. Vi må imidlertid bruke modernitetens redskaper for å håndtere en verden «hinsides tradi­sjonene» og «utenfor naturen», hvor risiko og ansvar blandes på en ny måte.

«Konservatismen» er i denne forstand bare løselig forbundet med den politiske høyresidens forståelse av den. Den antyder en pragmatisk hold­ning til endringer; et nyansert syn på vitenskap og teknologi og erkjennelse av deres tosidige konsekvenser for oss; respekt for fortiden og historien; og på miljøsiden, bruk av forsiktighetsprinsippet der det er gjennomførlig. Disse målene er ikke bare forenlige med en moderniseringsagenda ‑ de forutsetter nettopp en slik utvikling. Vitenskapen og teknologien, som

((55))

diskutert ovenfor, kan ikke lenger holdes utenfor demokratiets rekkevidde, siden de påvirker våre liv på en mer direkte og omfattende måte enn til­fellet var for tidligere generasjoner.

La oss også ta eksempelet familien, som har vært en del av de mest omstridte debattene i moderne politikk. Å bevare kontinuiteten i familie­livet, særlig med tanke på å beskytte barna, er et av familiepolitikkens viktigste mål. Dette kan imidlertid ikke oppnås gjennom en reaksjonær holdning, det vil si ved å forsøke å gjenetablere den «tradisjonelle fam­ilien». Som jeg vil forsøke å vise i det følgende, forutsetter det en mod­erniserende demokratiseringsplan.

((56))