Добавил:
Upload Опубликованный материал нарушает ваши авторские права? Сообщите нам.
Вуз: Предмет: Файл:
Ридер КВ часть 1 / СОЦИОЛОГИЯ 1 Курс - Ридер / Giddens, Anthony (1998) (Germ) The Third Way - The Renewal Of Social Democracy Cambridge; Polity Press.doc
Скачиваний:
15
Добавлен:
29.03.2016
Размер:
587.78 Кб
Скачать

Kapittel 2 Fem dilemmaer

Debatten som de siste ti til femten årene har blitt ført om sosialdemo­kratiets fremtid, har tatt opp en rekke forskjellige spørsmål og problemer ‑ som viser hvor vanskelig det politiske terrenget har blitt. Det er imidler­tid ikke mulig å utvikle noen integrert agenda for en sosialdemokratisk politikk uten at disse spørsmålene i det minste forsøksvis blir besvart. Her skal jeg konsentrere meg om fem grunnleggende dilemmaer som ‑ med rette ‑ har dominert debatten. Jeg skal foreslå mulige synsmåter for hvert av dem, men jeg må også be om leserens overbærenhet. Dette dreier seg om store spørsmål. Denne boken gir bare rom for kortfattede svar, og jeg vil ikke kunne gi argumentene tilstrekkelig tyngde til å overbevise skep­tikere i noen av spørsmålene.

De fem dilemmaene dreier seg om:

• Globalisering ‑ hva er det egentlig, og hva er konsekvensene?

• Individualisme ‑ på hvilken måte og i hvilken grad er det moderne samfunnet i ferd med å bli mer individualistisk?

• Venstre og høyre ‑ hva skal vi mene om påstanden om at et slikt polit­isk skille ikke lenger gir mening?

• Politikkens virkemåte ‑ er politikken i ferd med å fjerne seg fra de konvensjonelle demokratiske mekanismene?

• økologiske problemer ‑ hvordan skal de integreres i den sosialdemo­kratiske politikken?

Globalisering

Forhistorien til det ikke akkurat velklingende begrepet «globalisering» er interessant. For bare ti år siden var ordet lite brukt, både i den akademiske

((28))

litteraturen og i populærpressen. Fra å være fraværende har ordet nå blitt allestedsnærværende ‑ ingen politisk tale er fullverdig, ingen forretningsagenda akseptabel, uten en henvisning til begrepet global­isering. Denne nye omgangsformen med ordet har gitt støtet til intense debatter, både innen de akademiske sirkler og i litteraturen om sosialdemo­kratiet. Man har med rette bemerket at globaliseringen i de senere år har stått i sentrum for de fleste politiske diskusjoner og økonomiske debatter.'

De fleste sider ved globaliseringen er omdiskutert: hvordan begrepet skal forstås, hvorvidt det er nytt eller ikke, og hvilke konsekvenser som er sannsynlige. To ganske motsatte syn har gradvis utkrystallisert seg, som i en viss grad er knyttet til forskjellige politiske posisjoner. Enkelte hevder at globalisering i stor grad er en myte, eller at det i høyden er en fortsett­else av gamle og etablerte trender. Ikke overraskende tiltaler denne hold­ningen dem som ønsker å forsvare enkelte sider ved den gamle formen for sosialdemokrati. For dem er globaliseringen de nyliberales oppfinnelse. Bare vi gjennomskuer humbugen, kan vi fortsette som før. I den andre enden av spekteret finner vi forfattere og politiske ideologer sm hevder at ikke bare er globaliseringen reell, den er også langt fremskreden. Som forretningsguruen Keniche Ohmae sier det, vi lever nå i en verden uten grenser, en verden hvor nasjonalstaten har blitt en «fiksjon», og hvor poli­tikerne har mistet enhver effektiv makt.'

• Med globalisering forstås vanligvis økonomiske forbindelser, og ‑ som ordstammen antyder ‑ forbindelser som spenner over hele kloden. I Paul Hirst og Graham Thompsons bok om emnet er det uttrykt slik: «En virke­lig global økonomi har utviklet seg, eller er i ferd med å utvikle seg, hvor separate, nasjonale økonomier og dermed nasjonale strategier for øko­nomisk styring, i stadig større grad er irrelevante.»' Forfatterne angriper nettopp dette synet. Det meste av verdenshandelen skjer fortsatt på regio­nal basis. EU‑landene handler for eksempel først og fremst med hverandre. Eksportnivået fra EU til resten av verden har bare økt marginalt i løpet av de siste tre tiårene. USA har blitt mer åpent og har fordoblet sin eksport i løpet av den samme perioden, men dette er ikke nok til å kunne si at det er skapt en «fullstendig globalisert økonomi». Økt handel innen og på tvers av de ulike økonomiske blokkene har faktisk ført oss tilbake til 1800­tallet. På den tiden, sier Hirst og Thompson, hadde man som i dag en liberalisert handelsøkonomi.

((29))

Dette punktet kan faktisk ganske lett bestrides. Selv om den nåvær­ende perioden kunne sies bare å være en reprise på det som skjedde for hundre år siden, skiller den seg likevel sterkt fra etterkrigstidens keynes­ianske velferdsstat. De nasjonale økonomiene var mer lukkede da enn de er nå. I 1950 representerte eksporten av salgbare varer bare 7 prosent av OECD‑landenes BNP, sammenlignet med 12 prosent i 1911. Nivået på 12 prosent ble nådd igjen i 1970, og innen 1997 hadde det økt til 17 prosent. Dessuten handler man nå med et mye større vareutvalg, samt et bredt spekter av tjenester, enn for hundre år siden. Mange flere land er involvert i gjensidige handelsordninger.

Den viktigste endringen er den økte betydningen av verdens finans­markeder, som i stadig større grad fungerer på realtidsbasis. Det blir om­satt for mer enn tusen milliarder dollar om dagen i valutatransaksjoner. Andelen som finanstransaksjoner utgjør i forhold til varehandelen, har vokst med en faktor på fem over de siste femten arene.' Kapital som styres av profesjonelle forvaltere har økt med 1100 prosent på verdensbasis si­den 1970 i forhold til andre former for kapital. Institusjonelle investorer bare i USA hadde eiendeler verdt 11,1 tusen milliarder i juli 1996. En vesentlig del av denne summen er privatiserte pensjonsfond eller obliga­sjoner utstedt for å finansiere pensjonsordningene.5

Den økonomiske globaliseringen er derfor en realitet, og ikke bare en forlengelse av eller en tilbakegang til tidligere trender. Mens mye av hand­elen fortsatt er regionbasert, har man en «fullstendig globalisert økonomi» i finansmarkedet. Globalisering som idé kan imidlertid lett misforstås hvis det bare brukes om forbindelser som bokstavelig talt er verdensomspenn­ende, og hvis det behandles som et rent, eller hovedsakelig, økonomisk begrep. Globalisering, slik jeg i det følgende vil forstå ordet, handler ikke bare, eller ikke engang først og fremst, om økonomisk uavhengighet, men om transformasjonen av tid og rom i våre liv. Fjerne hendelser, om de er av økonomisk eller av annen art, påvirker oss på en mer direkte måte enn noen gang før. På den annen side har avgjørelser vi tar som individer, ofte globale følger. Våre individuelle matvaner får for eksempel følger for matprodusentene, som kanskje befinner seg på den andre siden av jorda.

Kommunikasjonsrevolusjonen og utbredelsen av informasjonstek­nologi er nært forbundet med globaliseringsprosessene. Dette er også til­fellet på den økonomiske arena. Pengemarkeder som skal være aktive

((30))

døgnet rundt, er avhengige av satelitter og datateknologi, noe som også påvirker mange andre sider av samfunnet. En verden hvor elektronisk kommunikasjon kan skje på øyeblikket, og hvor til og med mennesker i de aller fattigste landene kan være med, har store konsekvenser for lokale institusjoner og for vanlige menneskers dagligliv. Bare tv‑mediet har hatt stor innvirkning. De fleste kommentatorer er for eksempel enige om at begivenhetene i Øst‑Europa i 1989 ikke ville ha utviklet seg som de gjorde, hadde det ikke vært for tv‑selskapenes dekning av dem.

Er nasjonalstaten i ferd med å bli en fiksjon, slik Ohmae antyder, og de nasjonale regjeringene foreldete? Mitt svar er nei, men deres form endrer seg stadig. Globaliseringen «tar fra» nasjonalstaten, i den forstand at enkelte maktmidler nasjonene hadde tidligere, inkludert de som lå til grunn for den keynesianske økonomistyringen, har blitt svekket. Globaliseringen bidrar også til å «skyve nedover» ‑ den skaper nye behov og også nye muligheter til å gjenoppbygge lokalbefolkningers identitet. Den senere tids oppblomstring av skotsk nasjonalisme i Storbritannia bør ikke ses som et isolert eksempel. Det er et svar på de samme strukturelle prosessene som har oppstått andre steder, som i Quebec og i Katalonia. Lokal nasjon­alisme virker ikke nødvendigvis fragmenterende. Quebec vil kanskje melde seg ut av Canada, og Skottland ut av Storbritannia. På den annen side kan de velge å følge den katalanske veien og forbli kvasiselvstendige deler av en større nasjonal enhet.

Globaliseringen brer seg også sidelengs, og skaper nye økonomiske og kulturelle regioner som i enkelte tilfeller vil krysse nasjonalstatenes grenser. Barcelona, som både er del av Katalonia og Spania, er samtidig innlemmet i et økonomisk område som omfatter deler av Sør‑Frankrike. Globaliser­ingens treveisbevegelse påvirker staters posisjon og makt over hele verden. Suverenitet er ikke lenger et spørsmål om alt eller ingenting ‑ om det noen gang har vært det ‑ for landegrensene er i ferd med å bli mer og mer utydelige, særlig i forbindelse med etableringen av Den europeiske union. Men nasjonalstaten er ikke i ferd med å forsvinne, og regjerings­makten blir heller større enn mindre etter hvert som globaliseringen utvikler seg. Enkelte nasjoner vil i noen situasjoner faktisk ha større makt enn før, og ikke mindre ‑ som de østeuropeiske nasjonene etter kommunismens fall.

Nasjonene har, og vil i uoverskuelig fremtid fortsatt ha betydelig styr­ingsmakt samt økonomisk og kulturell makt over sine innbyggere og også

((31))

utad. De vil ofte kunne utøve sin makt, men bare i aktivt samarbeid med hverandre, med egne distrikter og regioner, og med transnasjonale grupper og sammenslutninger. «Det å regjere» (government) blir dermed mindre forbundet med regjeringen ‑ den nasjonale regjeringen ‑ og mer vidtrek­kende. «Statsstyre» (governance) blir et mer relevant begrep når man skal omtale visse former for administrativ eller regulerende myndighet. Organer som enten ikke er de! av noen regjering ‑ som frivillige eller ikke‑statlige organisasjoner (NGOer) ‑ eller som er av en transnasjonal karakter, bidrar til statsstyret.

Globalisering blir ofte omtalt som om det var en naturkraft, men det er den ikke. Stater, forretningsselskaper og andre grupper har aktivt drevet globaliseringen frem. En stor de! av forskningen bak satelittbasert kom­munikasjon ble igangsatt av regjeringer, og det samme gjelder de tidlige stadiene til det som i dag har blitt Internert. Regjeringer har bidratt til å utvide finansmarkedene ved å utstede obligasjoner for å skaffe penger til nasjonale tiltak. Liberalisering og privatisering har bidratt til å intensivere verdenshandelen og økonomiske valutatransaksjoner. Selskaper har i stadig større grad blitt engasjert i direkte utmenlandske investeringer. De trans­nasjonale selskapenes salgstall var i 1997 20 prosent høyere enn verdens totale eksport av varer og tjenester.

Globaliseringen er altså et komplisert spekter av prosesser som drives fremover av en blanding av politisk og økonomisk energi. Den forandrer vårt dagligliv, særlig dagliglivet i de utviklede landene, samtidig som den skaper nye transnasjonale systemer og krefter. Det er mer enn bare et bak­teppe for vår tids politikk: totalt sett forandrer globaliseringen institusjonene i de samfunnene vi lever i. Den har direkte innvirkning på fremveksten av den «nye individualismen» som har dominert den sosialdemokratiske debatten.

Individualisme

Solidaritet har lenge vært et kjennetegn for sosialdemokratiet. Den opp­rinnelige arven fra marxismen var ambivalent i forhold til temaet indi­vidualisme versus kollektivisme. Marx snakket om at staten ville forsvinne med et fullt utviklet sosialistisk samfunn, hvor «enkeltmenneskets frie utvikling vi! være forutsetningen for hele samfunnets frie utvikling». I praksis la både sosialismen og kommunismen stor vekt på statens rolle når det gjelder å skape både solidaritet og likhet. Kollektivisme ble et av de

viktigste trekkene som skiller sosialdemokratiet fra konservatismen, som ideologisk sett la mye større vekt på «individet». En kollektivistisk hold­ning har også lenge vært typisk for den kristen‑demokratiske bevegelsen i Europa.

((32))

Mye av dette har snudd siden sent på l970‑tallet. Sosialdemokratene måtte svare på utfordringen fra nyliberalismen, men enda viktigere var forandringene som skjedde i de vestlige landene, og som ga thatcherismen dens ideologiske drivkraft. Forenklet kan man si at det klassiske sosial­demokratiet hadde størst suksess og ble mest utviklet i de mindre landene eller i landene med en homogen nasjonal kultur. Alle de vestlige landene har imidlertid blitt stadig mer kulturelt pluralistiske, med et mangfold av levemåter ‑ noe som delvis er en konsekvens av den rikdommen som «vel­ferdsstaten» bidro til å skape.

Ettersom sosialdemokratenes nye holdning er mer basert på en nølende retrett fra de gamle synspunktene enn på positiv motivasjon, er det ikke overraskende at de har måttet kjempe for å tilpasse seg individualismens stadig større betydning og et livsstilsmessig mangfold. De hai ikke klart å bestemme seg for i hvilken grad den nye individualismen også representerer det selvsentrerte individet som den nyliberale økonomiteorien beskrev, og som hvis dette var tilfellet, måtte begrenses. Ideen om det «autonome individet» var tross alt det sosialismen var ment å skulle bestride.

Flere grunnleggende problemstillinger måtte konfronteres. Hva er egentlig den nye individualismen? Hvordan forholder den seg til marked­enes stadig større betydning? Er vi vitne til fremveksten av en «jeg»‑genera­sjon som vil resultere i et samfunn preget av «meg‑først»‑holdninger, og som uunngåelig vil bryte ned idealene om felles verdier og felles bekym­ringer? Hvis den personlige frihet i dagens sosialdemokrati skal fremheves i større grad enn i tidligere tider, hvordan skal man så håndtere det gamle problemet med forholdet mellom frihet og likhet?

Både venstre‑ og høyrepartier har uttrykt bekymring over jeg‑først­samfunnet og dets destruktive konsekvenser for den sosiale solidaritet, men de forklarer utviklingen på forskjellige måter. Sosialdemokratiske forfattere har plassert ansvaret hos markedskreftene, sammen med thatcherismens.ideologiske innvirkning ‑ tanken om at individet må klare seg selv og ikke være avhengig av staten. De nyliberale og andre konserva­tive skylder på liberalismen på 1960‑tallet, som ga støtet til en periode med moralsk forfall.

((33))

Ingen av disse hypotesene er holdbare. Forskning fra ulike land viser at hele debatten må omdirigeres. «Jeg»‑generasjonen er et villedende navn på den nye individualismen, som ikke signaliserer et moralsk forfall. Tvert imot viser undersøkelser at dagens unge generasjon er mer opptatt av en rekke moralske spørsmål enn tidligere generasjoner har vært.6 De relaterer imidlertid ikke disse verdiene til en tradisjon, og aksepterer ikke tradisjon­elle autoritetsformer som rettesnor for spørsmål vedrørende livsstil. Noen slike moralske verdier er helt klart post‑materialistiske i Ingleharts for­stand og dreier seg om økologiske verdier, menneskerettigheter eller sek­suell frihet.

Som sosiolog Ulrich Beck har observert, er den nye individualismen:

ikke thatcherisme, ikke markedsindividualisme og ikke atom­isering. Tvert imot er den en «institusjonalisert individualisme». De fleste av velferdsstatens rettigheter er for eksempel laget for individer og ikke for familier. I mange tilfeller forutsetter de et ansettelses­forhold. Ansettelse forutsetter utdannelse, og begge disse forutsetter mobilitet. Gjennom alle disse kravene inviteres menneskene til å konstituere seg som individer: til å planlegge, forstå og utvikle seg som individer.7

Den nye individualismen er med andre ord forbundet med at tradisjon og sedvane får en mindre betydning i våre liv, et fenomen som skyldes global­isering i en videre forstand enn bare markedets innvirkning. Velferdsstaten har spilt en rolle: Velferdsinstitusjonene ble etablert i kollektivismens navn og har bidratt til å frigjøre individet fra de gamle stengslene. Det gir mer mening å beskrive vår tid som en moralsk overgansperiode enn å anse den som det moralske forfallets tidsalder. Hvis institusjonell individualisme ikke er det samme som egoisme, representerer den en mindre trussel mot den sosiale solidaritet, men det fører også til at vi må lete etter nye måter å skape en slik solidaritet på. Sosialt samhold kan ikke garanteres via stat­lige tiltak eller ved å appellere til tradisjonen. Vi må forme våre egne liv på en mer aktiv måte enn tidligere generasjoner, og vi må på en mer aktiv måte ta ansvaret for konsekvensene av våre handlinger og livsvanene vi har. Ansvar eller gjensidig forpliktelse var også et tema i den gamle typen sosialdemokrati, men det befant seg i dvale, omringet som det var av begrepet kollektiv omsorg. I dag må vi finne frem til en ny balanse mellom det individuelle og det kollektive ansvar.

((34))

Mange kritikere på venstresiden har inntatt en reservert holdning til den nye individualismen. Selvrealisering, realisering av eget potensial: Er ikke dette bare en form for terapiprat eller et uttrykk for de rikes selv­opptatthet? Det kan det helt klart være, men å se det som bare det vil også bety at man overser et omslag i folks holdninger og aspirasjoner. Den nye individualismen går hånd i hånd med et press om større demokratisering. Vi må alle leve på en mer åpen og reflektert måte enn tidligere genera­sjoner. Denne endringen er på ingen måte bare fordelaktig: Nye bekym­ringer og engstelser bringes frem i lyset. Men en hel del nye og positive muligheter trer også frem.

Venstre og høyre

Helt siden skillet mellom venstre og høyre oppsto, sent på 1700‑tallet, har det vært tvetydig og vanskelig å definere, men likevel gjenstridig vedvar­ende. I den franske fascisme‑historikeren Zeev Sternhells historiske frem­stilling av politiske grupper og partier som har kalt seg «veiken venstre­eller høyrepartier», finner vi en beskrivelse av hvor omstridt denne todel­ingen alltid har vart.' Venstre‑ og høyrebegrepet har også endret menings­innhold over tid. Et raskt blikk på den politiske tenkningens utvikling viser oss at de samme ideene i én periode har blitt oppfattet som venstre­dreide, og i andre perioder som høyredreide. Forsvarerne av de frie mar­kedsfilosofiene ble for eksempel på 1800‑tallet ansett som venstrefolk, mens de i dag vanligvis plasseres til høyre på det politiske kartet. Påstanden om at venstre/høyre‑aksen er ubrukelig, ble fremsatt så tidlig som på 1890­tallet av syndikalister og forsvarere av «solidarisme». Denne påstanden har siden vært gjentatt med jevne mellomrom. Jean‑Paul Sartre uttalte seg i den retning på 1960‑tallet, men påstanden har like ofte blitt fremsatt av folk på høyresiden. 11930 uttalte historikeren Alain (Emile Chattier) at «når noen spør meg om skillet mellom venstre og høyre fortsatt gir mening, er min første tanke at personen som spør meg, ikke befinner seg på venstresiden».,

Den italienske politiske tenkeren Norberto Bobbio skrev i 1994 den mest omdiskuterte boken som har vært utgitt om dette emnet i nyere tid.1° Boken ble en bestselger i Italia ved første gangs utgivelse og solgte mer enn 200 000 eksemplarer det første året. Bobbio forsøkte å forsvare hvorfor skillet fortsatt er relevant, som en motreaksjon på flommen av bøker hvor det ble erklært foreldet (og da kom erklæringene først og fremst fra venstre

((35))

­

siden og ikke fra høyresiden). Bobbios argumenter er verdt å lytte til. Kategoriene venstre og høyre, sier han, har hatt en stor innvirkning på den politiske tenkningen fordi politikk nødvendigvis er basert på motset­ninger. Politikkens essens er kampen mellom motstridende meninger og politiske synspunkter. Begrepene venstre og høyre stammer fra kroppens to sider. Selv om det som er «til høyre» eller «til venstre» kan endre seg, kan ikke noe være både til høyre og til venstre samtidig. Distinksjonen virker polariserende.

Når partier eller politiske ideologier er noenlunde i balanse, er det ifølge Bobbio få som vil spørre om skillet mellom venstre og høyre fortsatt er relevant. Men i perioder hvor en av de to sidene blir så sterk at den synes å være eneherskende, vil det være i begge siders interesse å betvile rele­vansen av det. Den sterkeste siden vil ha interesse av å erklære at «det ikke finnes noe alternativ», som var en av Margaret Thatchers velkjente formul­eringer. Den svake sidens etos har blitt mindre populær, og den vil vanlig­vis forsøke å overta enkelte av motstanderens synspunkter og presentere dem som sine egne. En klassisk strategi for den tapende siden er å skape en «syntese av motstridige posisjoner med en intensjon om å redde det som reddes kan ved å bevege seg mot motstanderens posisjon og dermed nøy­tralisere denne»." Begge sider vil presentere seg som hinsides det gamle venstre/høyre‑skillet, eller kombinere elementer fra de to sidene for å for­søke å skape en ny og vital orientering.

Den politiske høyresiden, for eksempel, endret karakter i perioden etter den annen verdenskrig, etter fascismens fall. For å overleve måtte høyre­partiene overta enkelte av venstresidens verdier og akseptere velferdsstatens grunnleggende idé. Siden tidlig på 1980‑tallet har situasjonen vært mot­satt, på grunn av den ideologiske fremveksten av nyliberalismen og kommun­ismens kollaps. Påstanden om atTony Blair har overtatt thatcherismens ideer, resirkulert dem og presentert dem som noe nytt, er forståelig sett fra én slik synsvinkel. Denne gangen er det venstresiden som har mest å tjene på å påstå at de gamle kategoriene ikke lenger er relevante. Skillet mellom venstre og høyre vil ifølge Bobbio igjen gjøre seg gjeldende, som det har gjort før. Gitt at sosialdemokratiet styrkes og at det nye høyre ikke lenger er fullt så nytt, vil sosialdemokratene nok snart slutte å tvile på at venstre­og høyrekategoriene er foreldete.

Forskjellen mellom venstre og høyre dreier seg etter Bobbios mening ikke bare om polaritet. Et viktig kriterium dukker hele tiden opp når man

((36))

skal skille mellom venstre‑ og høyrepolitikk: holdningen til likhet. Venstre­siden ønsker større likhet, mens høyresiden mener at samfunnet uunn­gåelig har en hierarkisk struktur. Likhet er et relativt begrep. Vi må spørre: likhet mellom hvem, av hva, og i hvilken grad? Venstresiden ønsker å redus­ere ulikheten, men dette målet kan tolkes på mange forskjellige måter. Det er ikke riktig at venstresiden ønsker å fjerne alle ulikheter, mens høyre­siden alltid ønsker å opprettholde dem. Forskjellen er kontekstavhengig. For eksempel, i et land hvor man har en nylig ankommet immigrant­befolkning, kan skillet mellom venstre og høyre uttrykkes med i hvilken grad immigrantene bør gis vanlige borgerrettigheter og økonomisk hjelp.

Bobbio hevder at skillet mellom venstre og høyre vil bestå, men avslut­ter sitt «svar» til kritikere av boken med å erkjenne at inndelingen ikke lenger har det samme grunnlag som før:

Venstresidens vinglete politikk skyldes unektelig at det i vår moderne verden oppstår problemer som de tradisjonelle venstrebevegelsene aldri før har måttet takle, og enkelte av forutsetningene som deres kraft og fremtidsplaner er basert på, har aldri blitt realisert ... Ingen venstreorientert person kan i dag nekte for at venstresiden ikke lenger er det den var."

Bobbio har helt klart rett når han sier at venstre/høyre‑dikotomien ikke vil forsvinne, og når han ser ulikhetene i samfunnet som selve kjernen i denne todelingen. Selv om den kan tolkes på mange forskjellige måter, er ideen om likhet eller sosial rettferdighet grunnleggende for venstresidens samfunnssyn. Ideen har stadig blitt angrepet fra høyresiden. Bobbios definisjon bør imidlertid justeres noe. De som befinner seg på venstre­siden, ønsker ikke bare sosial rettferdighet, men de mener også at staten må spille en vesentlig rolle i arbeidet med å nå dette målet. Heller enn å snakke om sosial rettferdighet som sådan, vil det være riktigere å si at å være på venstresiden er å tro på en frigjøringspolitikk. Likhet er fremfor alt viktig fordi det er relevant for menneskenes livsmuligheter, deres vel­være og selvfølelse. Som Oxford‑filosofen Joseph Raz sier det:

Det som får oss til å bry oss om forskjellige ulikheter ... er de sultende sult, de trengendes behov ... det faktum at de har det vanskeligere på de aktuelle områdene enn deres naboer, er relevant. Men det er ikke relevant fordi det er et uavhengig onde ved ulik

((37))

­

heten. Relevansen består heller i at det viser at deres sult er sterkere og deres behov mer presserende, deres nød er større, og derfor er det våre ønsker om likhet som gjør at vi prioriterer dem."

Det er også andre grunner til at vi bør bry oss om likhet. Et samfunn preget av stor ulikhet er skadelig i seg selv, ved at det ikke utnytter borger­nes evner og talenter. Ulikheter kan dessuten true det sosiale samholdet og kan ha andre sosialt uønskede konsekvenser (som å forårsake høy kriminalitet). Det stemmer at det faktisk har eksistert samfunn som har hatt store ulikheter, men som likevel har vært stabile ‑ det tradisjonelle indiske kastesystemet, for eksempel. I en tidsalder preget av massedemo­krati er saken annerledes. Et demokratisk samfunn som skaper store ulik­heter vil mest sannsynlig skape utbredt misnøye og konflikter.

Globaliseringen og kommunismens sammenbrudd har endret venstre­og høyresiden. I industrilandene finnes det ikke noen ekstreme venstre­partier å snakke om. Men det finnes ekstreme høyrepartier som i stadig større grad definerer seg i forhold til en økende globalisering ‑ en felles trend som knytter sammen politikere som Pat Buchanan i USA, Jean­Marie Le Pen i Frankrike og Pauline Hanson i Australia. Det samme gjelder også de mer frynsete partiene på høyrefløyen, som the Patriots i USA, som anser både FN og den føderale regjeringen som sammensvergelser mot deres nasjonale integritet. Viktige temaer for den ekstreme høyresiden er økonomisk og kulturell proteksjonisme. Buchanan, for eksempel, har valgt «Amerika først!» som ett av sine budskap. Han forsvarer nasjonal isolasjon­isme og en mer restriktiv immigrasjonspolitikk som et bedre alternativ til alt «globaliseringssludderet».

Venstre/høyre‑skillet eksisterer fortsatt, men et grunnleggende spørs­mål er hvorvidt skillet dekker like mye av det politiske feltet som før. Befinner vi oss, slik Bobbio ser ut til å mene, bare i en overgangsperiode før venstre‑ og høyresiden igjen etablerer seg med full styrke, eller har det skjedd en kvalitativ endring med hensyn til deres relevans?

Det ville være vanskelig å argumentere mot en slik påstand ‑ at det faktisk har skjedd en reell endring. De bakenforliggende årsakene har vært grundig analysert i de senere års sosialdemokratiske debatter. Venstresidens tenkere og aktivister, uansett om de var direkte påvirket av marxismen eller ikke, har inntatt en progressivistisk holdning til historien. De allierer seg ikke bare med «sosialismens marsj fremover», men også med viten~

((38))

skapens og teknologiens fremskritt. De konservative har på sin side vær skeptiske til store og omfattende planer. De har vært pragmatiske når det gjelder samfunnsutviklingen, og har fremhevet kontinuiteten. Disse kon­trastene har i dag blitt mindre skarpe. Høyre‑ så vel som venstresiden har akseptert vitenskapens og teknologiens tveeggede natur, idet disse både skaper store fordeler, men også nye farer og usikkerhetsmomenter.

Når sosialismen nå har spilt fallitt som økonomisk teori, har en av de viktigste skillelinjene mellom venstre og høyre blitt borte, i hvert fall for overskuelig fremtid. Den marxistiske venstresiden ønsket å felle kapital­ismen og erstatte det med et annet system. Mange sosialdemokrater mente også at kapitalismen både kunne og burde modifiseres gradvis slik at den ville miste mange av sine typiske kjennetegn. I dag er det ingen som har noe alternativ til kapitalismen ‑ argumentene som gjenstår handler om hvor langt, og på hvilke måter kapitalismen bør styres og reguleres. Disse argumentene er helt åpenbart viktige, men ganske bleke i forhold til tid­ligere tiders mer fundamentale uoverensstemmelser.

Ettersom denne situasjonen har endret seg, har en lang. rekke andre problemer og muligheter kommet til overflaten som ikke ligger innenfor venstre/høyre‑aksens rekkevidde. Dette dreier seg om økologiske spørs­mål, men også om saker som har å gjøre med endringer i familiestrukturen, arbeidslivet og personlig og kulturell identitet. Verdier som sosial rett­ferdighet og frigjøring har naturligvis med alt dette å gjøre, men de først­nevnte sakene går på tvers av de sistnevnte verdiene. Foruten den klassiske venstresidens frigjøringspolitikk må vi også tilføye det som jeg ellers har kalt livspolitikk. '4 Det er kanskje ikke noen god benevnelse, men det som menes med det er at mens en frigjørende politikk fokuserer på livsmulig­heter, vil livspolitikk handle om livsavgjørelser. Det er en politikk som dreier seg om valg, identitet og gjensidighet. Hvordan skal vi reagere på hypotesen om global oppvarming? Skal vi eller skal vi ikke godta atom­energi? Hvordan bør EUs fremtid se ut? Dette er ikke klare venstre‑ eller høyresaker.

Slike betraktninger viser at sosialdemokratene bør ta en ny titt på det politiske sentrum. Sosialdemokratiske partier har beveget seg mot sentrum av hovedsakelig opportunistiske årsaker. I lys av venstre‑ og høyreideologier kan det politiske sentrum naturligvis bare bety kompromissløsninger, en «mellomting», mellom to klarere alternativer. Hvis venstre og høyre imid­lertid er smalere begreper i dag enn tidligere, er ikke dette lenger riktig.

((39))

Ideen om den «aktive mellomposisjonen» eller det «radikale sentrum», som blant sosialdemokrater har vært et hett tema i den senere tid, bør tas alvorlig.

En slik mellomposisjon impliserer at «venstre‑sentrum» ikke nødven­digvis er det samme som et «moderat venstre». Så å si alle de ovenfor nevnte spørsmålene som dreier seg om livspolitikk, krever radikale løsninger eller en radikal politikk på ulike styringsnivåer. Alle er potensielt splittende, men forholdene og alliansene som kreves for å håndtere dem, følger ikke nødvendigvis de samme skillelinjene som de økonomiske interessene. I Culture of Contentment sier økonomen J.K. Galbraith at i vår tids sam­funn mister de rike interessen for de fattige." Forskning i de europeiske landene viser imidlertid at på mange områder er faktisk det motsatte til­fellet. Allianser fra bunnen og opp kan etableres, som kan danne et grunn­lag for radikale politiske tiltak. Håndtering av f.eks. økologiske problemer krever ofte et radikalt perspektiv, men nettopp den formen for radikal­isme kan i prinsippet fa bred oppslutning. Det samme gjelder alt fra global­iseringsspørsmål til familiepolitikk.

Begrepet «venstre‑sentrum» er derfor ikke noen uskyldig merkelapp. Et fornyet sosialdemokrati må ligge til venstre for sentrum, fordi sosial rettferdighet og frigjøring fortsatt må være selve kjernen. Men «sentrum» bør ikke anses som et tomt begrep. Vi snakker her om allianser som sosial­demokratene kan veve sammen ut fra dagens mangfold av livsstiler. Både tradisjonelle og nye politiske problemer bør vurderes på denne måten. En reformert velferdsstat må for eksempel oppfylle kriterier for sosial rettfer­dighet, men den må også anerkjenne og inkorporere aktive livsstilsvalg, og den må innarbeide økologiske strategier og svare på nye farescenarier.

«Radikalisme)> var tidligere det som satte venstre opp mot høyresiden ‑ og venstre mot venstre, siden de revolusjonære og marxistene så seg selv som helt atskilt fra den fløyen som de anså for kun å være «reformatorer». Vi kan ikke lenger sette likhetstegn mellom det å befinne seg på venstre­siden og det å være radikal ‑ om det noen gang egentlig har vært riktig å gjøre det. Mange sosialdemokrater føler ubehag ved en slik situasjon, men den har også sine fordeler siden den åpner for utveksling over politiske gjerder som før var mye høyere. Se igjen på eksempelet velferdsreformer. Det er store forskjeller mellom sosialdemokraters og nyliberales holdning til velferdsstatens fremtid, og disse forskjellene dreier seg hovedsakelig om typisk venstre/høyre‑politikk. De fleste sosialdemokrater ønsker å opp­rettholde utgiftene til velferdsstaten på et høyt nivå, mens de nyliberale

((40))

ønsker et mindre omfattende sosialt sikkerhetsnett. Men det finnes også saker som alle velferdsreformatorer må ta stilling til. Spørsmålet om hvor­dan man skal håndtere den stadig økende andelen eldre i befolkningen, er for eksempel ikke bare et spørsmål om å bestemme pensjonsnivåer. Det krever mer radikal tenkning i forhold til nye sider ved selve aldringspros­essen, endrede helse‑ og sykdomsmønstre, og så videre.

Politisk handling

Ved ethvert forsøk på politisk fornyelse melder spørsmålet om handling seg. Hvis det er mulig å lage et sammenhengende politisk program, hvor­dan skal det implementeres? De sosialdemokratiske partiene begynte som folkebevegelser sent på 1800‑ og tidlig på 1900‑tallet. I dag er de i ideo­logisk krise, samtidig som de utfiankeres av nye folkebevegelser og er, i likhet med andre partier, fanget i en situasjon hvor politikken har blitt devaluert og staten tilsynelatende tappet for makt. Nyliberalismen har gått til vedvarende angrep på statens rolle i det sosiale og økonomiske liv, en rolle som ser ut til å stemme overens med trender i den virkelige verden. Det er på tide at sosialdemokratene går til motangrep mot slike syns­punkter, som faktisk ikke tåler grundig evaluering.

Temaer som dreier seg om politikkens slutt og om at staten over­svømmes av de globale markedene, har vært så fremtredende i den senere tids politiske litteratur at det kan være på sin plass å oppsummere hva en stat faktisk kan oppnå i vår verden.

Staten eksisterer for å:

• sørge for at interessemangfoldet blir representert.

• skape et forum for forsoning mellom disse interessenes motstrid­ende krav.

• skape og beskytte et åpent offentlig rom, hvor det er mulig å avholde ubegrensede politiske debatter.

• tilby et mangfold av offentlige goder, inkludert forskjellige former for kollektiv trygd og velferd.

• regulere markedene i offentlighetens interesse og fremme markeds­konkurranse dersom en monopolsituasjon truer.

• fremme et fredelig samfunn gjennom å kontrollere voldsutøvelse og gjennom politiarbeid

((41)).

• fremme en aktiv utvikling av menneskelig kapit

tig rolle i utdanningssystemet.

• opprettholde et effektivt rettsvesen.

• spille en direkte økonomisk rolle, som arbeidsgiver, gjennom makro‑ og

mikroøkonomiske inngrep, samt gjennom etablering av infrastruk­tur.

• mer kontroversielt, ha en siviliserende eller oppdragende målsetting

‑ staten avspeiler allmenne normer og verdier, men kan også bidra til å forme dem, gjennom utdanningssystemet og på andre måter.

• fremme regionale og transnasjonale allianser og arbeide for globale

målsettinger.

Disse oppgavene kan naturligvis tolkes på mange forskjellige måter, og det vil alltid forekomme overlapping med ikke‑statlige organer. Listen er så omfattende at det er meningsløst å hevde at staten og regjeringen har blitt irrelevante.

Markedet kan ikke erstatte staten på noen av disse områdene, og det samme gjelder folkebevegelser eller andre typer ikke‑statlige organisasjoner (NGO), uansett hvor betydningsfulle de har blitt. Folkebevegelsene og de såkalte «utfordrer‑ eller protestpartiene» har ikke spilt en like viktig rolle i Storbritannia på 1980‑ og tidlig på 90‑tallet som i mange av de euro­peiske landene på kontinentet. Forandringer som er et resultat av global­iseringen har imidlertid truet de konvensjonelle politiske partiene overalt. På 1980‑tallet sto sosialdemokratene uten et effektivt fungerende ideo­logisk rammeverk, mens folkebevegelser og andre samfunnsgrupper presset frem de sakene som falt utenfor tradisjonelle sosialdemokratiske temaer ‑ saker som økologi, dyrs rettigheter, seksualitet, forbrukerrettigheter og mange andre.

Det som for noen fortonte seg som en avpolitiseringsprosess ‑ at nasjon­ale regjeringer og politiske partier mistet sin innflytelse ‑ var for andre et uttrykk for en spredning av politisk engasjement og aktivisme. Ulrich Beck snakker om fremveksten av en «sub‑politikk» ‑ en politikk som har be­veget seg bort fra parlamentet og mot enkeltgrupper i samfunnet. 16 Mange av disse gruppene, som Greenpeace eller Oxfam, opererer i en global skala. Brent Spar‑episoden var en viktig sak for Beck og mange andre. Olje­selskapet Shell planla i 1995 å kvitte seg med oljeriggen Brent Spar ved å senke den ned på havbunnen. Miljøgrupper protesterte sterkt, og i mange

ved å spille en vik‑

((42))

land sluttet forbrukerne å kjøpe bensin fra Shell‑stasjonene. Holdnings­endringene i selskapet siden den tid har vært omfattende.

11998 offentliggjorde Shell en omfattende rapport hvor de la frem sine nye, ansvarlige holdninger. I rapporten blir det snakket om å enga­sjere seg i en «global debatt», «for å lære av andre» og for å «forklare våre egne handlinger». Man aksepterer «ansvaret for å sikre at våre forretnings­foretakender drives på en måte som er etisk akseptabel for resten av verden» og at «vi må vise dette ved å presentere uavhengig verifiserte forsikringer». Shell hevder å være det første store kraftselskapet som offentlig har gått ut og støttet FNs menneskerettighetserklæring. I 1997 ble det etablert en komité for samfunnsansvar, hvis oppgave skulle være å vurdere Shell­selskapenes strategier og fremgangsmåter. 17

Cor Herkstroter, lederen av Shell på verdensbasis, holdt en svært avslør­ende tale. Om miljøvern‑ og forbrukergrupper sa han at «det tok litt lang tid før vi innså at disse gruppene hadde en tendens til å skaffe seg en viss autoritet. Vi undervurderte disse endringene ‑ vi unnlot å etablere en dialog med disse nye gruppene». Videre sa han at «det globale samfunnets institusjoner blir gjenoppfunnet etter hvert som teknologien redefinerer forholdet mellom individer og organisasjoner».

De nye bevegelsene, gruppene og NGOene kan således vise muskler på verdensarenaen, slik at til og med de globale selskapene må gi dem opp­merksomhet. Beck kopler sammen «statsapparatets manglende mobilitet» med «mobiliteten til aktører på alle andre mulige nivåer i samfunnet», og «politikkens død» med «sub‑politikkens gjenoppvåkning». Borgernes mit­iativgrupper, hevder han, har overtatt makten uten å vente på politikerne. Det er de, og ikke politikerne, som har satt de økologiske temaene og mange andre nye saker på dagsordenen. Det var slike initiativgrupper som satte i gang omveltningene i Øst‑Europa i 1989: «uten både kopimaskiner og telefoner» klarte de «å tvinge makthaverne i kne og skape sammen­brudd bare ved å samle seg på et torg»."

Kulturkritikeren Hans Magnus Enzensberger skriver om Tyskland ‑ og indirekte om andre land også:

Politikerne fornærmes av at folket er mindre og mindre interessert i dem ... [men] det er lenge siden nytenkning og avgjørelser om fremtiden har kommet fra politikerne . ... Den [tyske] føderale re­gjeringen er relativt stabil og relativt vellykket, til tross for og ikke

((43))

på grunn av det faktum at den ledes av de samme menneskene som smiler til oss fra kampanjeplakatene . ... Tyskland tåler å ha en in­kompetent regjering, fordi til syvende og sist spiller ikke de men­neskene som til det kjedsommelige fremstår i nyhetene, noen rolle.19

Slike kommentarer stemmer også overens med undersøkelser om folks

stadig mindre tro på politikere og det konvensjonelle politiske maskin‑

eriet, en utvikling som er noenlunde lik i de fleste industrilandene. 11964

i USA svarte 76 prosent av respondentene i en meningsmåling «alltid»

eller «for det meste» når de ble stilt spørsmålet: «I hvilken grad stoler du

på at regjeringen i Washington treffer riktige avgjørelser?» Undersøkelsen

ble gjentatt i 1994, og da viste det seg at andelen hadde falt til 25 prosent.

Av de som uttrykte fortsatt tro på regjeringen, deltok 61 prosent i forrige

presidentvalg, sammenlignet med 35 prosent blant de som hadde mindre

tro på regjeringen. Yngre mennesker har et mer reservert forhold til par‑

lamentspolitikk en andre, selv om de yngre har en større interesse for «sub‑

politiske» saker enn de eldre. Den «lange borgergenerasjonen», det vil si

de som er født mellom 1910 og 1940, har størst tendens til å stole på

politikerne og til å avgi stemme.2° En meningsmåling foretatt i 11 vest‑

europeiske land i 1980, og gjentatt i 1990, viste en redusert tillit til stat‑

lige institusjoner i seks land; en stabil, men ganske lav tillit i fire land; og

økt tillit i bare ett land (Danmark). Det er ikke bare det at folk har mindre

tillit til politikerne nå enn før: Det samme gjelder også deres forhold til

andre autoritetsfigurer, som politifolk, advokater eller leger .21

«Utfordrerpartiene» har forsøkt å utnytte denne utviklingen ved å angripe de konvensjonelle partiene direkte. Grønne partier og ekstreme, høyre‑populistiske partier har forsøkt å oppnå makt i de fleste industri­landene. Begge disse partitypene har tilknytning til større folkebevegelser, og begge protesterer mot de etablerte partiene og regjeringssystemet. I 1998 har den grønne bevegelsen representanter i 11 nasjonale parla­menter i Europa. Populistiske høyrepartier, de fleste etablert på 1980­tallet, har en mer varierende representasjon, med opptil 20 prosent støtte i enkelte land, som Freiheitliche Partei i Østerrike, men nesten ingen oppslutning i andre, slik som i Storbritannia, Spania, Holland eller Norge.

Det er ikke noe som tyder på at disse partiene vil fa flere velgere enn de har så langt, selv om den oppslutningen de har, faktisk kan gi dem en viss

((44))

makt, ved at de kommer «på vippen» i enkelte saker. I likhet med de sos­iale bevegelsene og aktivistgruppene er deres betydning hovedsakelig sym­bolsk: De tvinger saker inn på den politiske dagsorden, og gir konkret form til kampsakene som omgir dem. Høyreekstreme partier og beveg­elser ville være farlige dersom de ble noe mer enn minoriteter. De grønne partiene reiser på sin side politiske spørsmål som ikke kan ignoreres, og som stiller spørsmål ved enkelte av sosialdemokratiets grunnleggende ori­enteringer. Til tross for at diskusjonen om «økologisk modernisering» har pågått i ti år, kan man ikke si at sosialdemokratene på noen måte har klart å assimilere en økologisk tenkemåte. «Selv i opposisjon har ikke den etablerte venstresiden i de fleste land klart å demonstrere på en overbevis­ende måte at de hadde endret standpunkt i de nye sakene. »22 En del av problemet er at de intellektuelle og politiske problemene som er invol­vert, er så omfattende. Dessuten er de fleste sosialdemokratiske partiene splittet, noe som er resultatet av at de befinner seg en mellomstasjon, hvor de gamle venstreidealene fortsatt er fremherskende og hvor et nytt og velutviklet alternativ ennå ikke har blitt frembrakt.

I hvilken grad vil «sub‑politikken» erstatte de mer konvensjonelle polit­iske og statlige sfærene? Beck har rett når han hevder at en lavere interesse for partipolitikk og det som skjer i parlamentene, ikke er det samme som avpolitisering. Grasrotbevegelser, grupperinger med én fanesak, NGOer og andre sammenslutninger av borgere vil med sikkerhet spille en kontinu­erlig rolle i politikken ‑ både på lokalnivå og på et verdensomspennende nivå. Regjeringene må være villige til å lære av dem, reagere i forhold til sakene de tar opp, og forhandle med dem, på samme måte som forretnings­selskaper og andre aktører på finansmarkedet.

Tanken om at slike grupper skal kunne ta over der regjeringene svikter, eller at de kan erstatte de politiske partiene, er ren fantasi. Nasjonalstaten og de nasjonale regjeringene er muligens i ferd med å endre form, men begge har fortsatt en avgjørende betydning i dagens samfunn. Menneskene som «kjeder oss i de daglige nyhetene>, spiller en viktig rolle og vil fort­sette å gjøre det i overskuelig fremtid. Endringene i Øst‑Europa som fant sted i 1989, kunne faktisk ikke ha skjedd uten statenes og statsledernes velsignelse ‑ særlig viktig var den sovjetiske ledelsens avgjørelse om ikke å sende inn tropper for å stanse demonstrasjonene. Uansett hvor betydelige bevegelser og interessegrupper blir, kan de ikke regjere. Det er jo nettopp én av regjeringens viktigste oppgaver å få til forlik mellom de ulike

((45))

interessegruppenes krav, både i praksis og gjennom lovverket. Men i denne sammenhengen bruker vi begrepet «regjering» på en mer generell måte enn til bare å omfatte nasjonale regjeringer. Sosialdemokratene må vurd­ere hvordan regjeringen kan gjenoppbygges for å oppfylle vår moderne tids behov.

Økologiske saker

Den økologiske politikken er av mye større betydning enn den innflyt­elsen de grønne bevegelsene kan oppnå, eller den andelen av stemmene som de grønne partiene kan sanke inn. Hvis vi ser på den konkrete polit­ikken, har de økologiske grupperingene allerede hatt stor innflytelse, og særlig i Tyskland ‑ det er ikke overraskende at begrepet «sub‑politikk» oppsto her. Andrei Markovits og Philip Gorski skriver i sin bok The Ger­man Left, at «gjennom hele 1980‑tallet har de grønne utviklet seg til å bli den tyske venstresidens sosialiserende kraft, i den forstand at så å si alle nye ideer, politisk nytenkning, strategiformuleringer, livsstil ... har sin opprinnelse hos de grønne og deres miljø»." Den tyske kansleren Willy Brandt likte å si at de grønne var «SPDs bortkomne barn», men sannheten var at sosialdemokratene fikk nytt liv gjennom konfrontasjonene med den økologiske bevegelsen. Konfrontasjonene ga også konkrete resultater. Tyskland er et av de førende landene i verden når det gjelder miljøpolitiske tiltak, som for eksempel energieffektivisering eller utslipp (i forhold til befolkningstall) av forurensende stoffer som karbondioksid eller svoveldioksid.

Miljøbevegelsene er naturligvis ikke ensartede bevegelser, og det øko­logiske interessefeltet er sprengfullt av kontroverser. En mulig global kata­strofe ble for første gang varslet på 1960‑tallet, og det tok ikke lang tid før storstilte forutsigelser ble presentert. Jordas ressurser, hevdet man, blir konsumert med en skremmende hastighet, samtidig som forurensingen ødelegger den økologiske balansen som naturen er avhengig av. Disse alvor­lige advarslene fremkalte sterk protest fra kritikerne, som hevdet at det faktisk er mulig å opprettholde økonomisk vekst på ubestemt tid. Dette hevdet de på grunnlag av nyliberal økonomisk teori. Markedsprinsippene vil sikre at veksten ikke begrenses. Som med alle andre varer vil prisen øke og forbruket gå ned hvis en naturressurs blir. Hvis prisen på en vare går ned, betyr det at tilbudet overgår etterspørselen. Økonomen Julian Simon inngikk i 1980 et veddemål med miljøaktivisten Paul Ehrlich. Simon

((46))

veddet på at en hvilken som helst gruppe naturressurser, som Ehrlich selv kunne få velge, ville ha en lavere pris på et bestemt punkt i fremtiden. Ehrlich valgte 1990 og kopper, krom, nikkel, tinn og tungstein. Da 1990 kom, hadde prisen på disse stoffene gått ned med fra 24 til 78 prosent i forhold til prisen i 1980. Ehrlich punget ut som avtalt.

Når det gjelder forurensing, har Simon og andre som bruker lignende argumentasjon en tendens til å avvise at det er grunn til å bekymre seg. Den globale oppvarmingen er for eksempel ikke reell, eller så er den et naturfenomen som ikke har noe med menneskets aktiviteter å gjøre. Natur­ens evne til selvoppholdelse strekker seg mye lenger enn det mennesket kan klare å foreta seg av ødeleggelser ‑ for eksempel vil naturen alltid skape nye arter og la andre gå til grunne.24

Er dette en forsvarlig holdning? Jeg synes ikke det. Markedsløsningen er nok en mulighet for en rekke økologiske problemer, men som på andre områder betyr ikke dette at man velger å følge den markedsfundamental­istiske tankegangen. Optimisme når det gjelder miljømessige farer vil i seg selv være en svært farlig strategi. Å erkjenne dette faktum betyr å engasjere seg i ideen om en bærekraftig utvikling og økologisk modernisering, noe de fleste demokratiske partiene heldigvis har innsett.

Helt siden Brundtland‑rapporten ble offentliggjort i 1987 har begrepet bærekraftig utvikling vært en hovedsak for miljøbevegelsen, og de fleste politikere, uansett tilhørighet, bruker dette begrepet, om enn på en over­flatisk måte. Brundtland presenterte en tilsynelatende enkel definisjon av bærekraftig utvikling, som vår generasjons evne til å «sikre at vi oppfyller vår egen tids behov uten å redusere fremtidige generasjoners mulighet til å oppfylle deres egne behov»." Siden vi ikke vet hvilke behov fremtidige generasjoner vil ha, eller hvordan ressursbruken vil bli påvirket av tekno­logiske endringer, er det ikke mulig å gi en presis definisjon av hva som er en bærekraftig utvikling ‑ det er derfor heller ikke overraskende at vi kan finne frem til så mange som førti forskjellige definisjoner av begrepet.

Begrepet bærekraftig utvikling er derfor mer et veiledende prinsipp enn en presis oppskrift. Likevel ble det innlemmet i Agenda 21, et detaljert oppfølgingsprogram av Brundtlands arbeid. Flere land har lagt stor vekt på å få det innlemmet i deres økonomiske tenkning. Utrolig nok hevdet den konservative regjeringen i Storbritannia i 1988 at den britiske øko­nomiske politikk var i overensstemmelse med prinsippene for bærekraftig utvikling, noe som bare viser hvor tøyelig begrepet er.

((47))

Storbritannias holdning på slutten av 1980‑ og begynnelsen av 1990~

tallet sto i skarp kontrast til holdningen i enkelte kontinentale europeiske land ‑ for eksempel Holland, som i 1989 satte opp en nasjonal plan for å integrere økologiske kriterier i alle departementenes arbeidsrutiner. Hvert departement har miljømessige mål og et fast tidspunkt for når disse skal være oppnådd. Med bærekraftig utvikling menes da å unngå en end‑of­pipe‑teknologi og favorisere produksjonsmåter som i utgangspunktet er utviklet for å unngå eller begrense forurensning. Både borgergrupperinger og industrirepresentanter tar del i møtene som fører frem til målplan­legging. Et slikt opplegg har både ulemper og problemer, men har sam­tidig ført til at Holland i dag er et land med et utmerket miljømessig rulleblad.

Tanken om bærekraftig utvikling passer godt overens med det mer omfattende begrepet «økologisk modernisering». Ifølge Maarten Hajer, som er en av de ledende teoretikerne bak dette begrepet, er økologisk modernisering en måte å trekke sammen flere «troverdige og ønskverdige fremstillinger» på: bærekraftig utvikling i stedet for «definerende vekst»; forutsigelse fremfor reparasjon; likhetstegn mellom forurensing og ineffek­tivitet; og å behandle miljømessig regulering og økonomisk vekst som gjensidig fordelaktige begreper. 26 Statlige inngrep er nok nødvendige for å fremme sunne miljøpolitiske prinsipper, men slike inngrep forutsetter også aktivt samarbeid fra industrien ‑ og helst et positivt samarbeid, ut fra en erkjennelse om at økologisk modernisering også er fordelaktig for indu­strien. <økologisk modernisering impliserer et partnerskap hvor regjer­inger, forretningsliv, moderate miljøforkjempere og vitenskapsfolk samarbeider om å omstrukturere den kapitalistiske politiske økonomien i tråd med mer økologisk forsvarlige idealer. »27

For godt til å være sant? Ja, det er faktisk det. Det er ikke tvil om at en økologisk modernisering vil knytte sosialdemokratiske og økologiske hen­syn nærmere sammen enn man tidligere mente var mulig. Begrepet kan også oppvise konkrete resultater: De landene som i dag er sterkest påvir­ket av ideen om økologisk modernisering, er også de reneste og grønneste av alle industrinasjonene. Når representanter for den økologiske modern­iseringen hevder at det er mulig å få det beste fra alle verdener, unngår de samtidig de viktigste utfordringene de økologiske problemene represente­rer for den sosialdemokratiske tenkningen. Det er ikke egentlig troverdig å mene at miljøvern og økonomisk utvikling passer sammen ‑ det ene vil

nødvendigvis komme i konflikt med det andre på et eller annet tidspunkt. Dessuten hører økologisk modernisering i stor grad inn under nasjonal­politikken, mens miljøfarene som oftest krysser landegrensene, og noen har til og med et globalt omfang.

((48))

Den økologiske moderniseringens ganske behagelige antakelser trek­ker oppmerksomheten bort fra to fundamentale økologiske spørsmål: vårt forhold til vitenskapelig fremgang, og vår reaksjon på risiko. Vitenskapen og teknologien utvikler seg stadig raskere, noe som delvis skyldes global­iseringen, og deres innvirkning på våre liv har blitt både mer umiddelbar og mer merkbar. Vi tenker kanskje på «miljøet» som den naturlige verden, men det er det jo naturligvis ikke lenger. Det som tidligere var naturlig, er nå enten produkt av eller påvirket av menneskenes aktiviteter ‑ dette gjelder ikke bare den eksterne verdenen, som muligens også omfatter klimaet på kloden vår, men også kroppens «indre miljø>. Vitenskapen og teknologien har, på godt og vondt, invadert menneskekroppen og har trukket opp nye grenser mellom det som er mulig å oppnå og det vi bare må «akseptere» fra naturens side.

Vitenskap og teknologi ble tidligere holdt utenfor politikken, men dette synet er nå foreldet. I dag har vi alle et mer <spørrende» forhold til viten­skap og industriell nytenkning enn det som var vanlig før. «Nye motor­veier, avfallsforbrenningsanlegg, kjemiske, kjernefysiske og biotekniske fabrikker og forskningsinstitutter møter motstand fra de umiddelbart berørte befolkningsgruppene. Dette har blitt det forutsigbare, og ikke, som i den tidligere industrialiseringsperioden, jubel over slike teknologiske fremskritt.»` I slike sammenhenger kan ikke avgjørelsesprosessen over­lates til «eksperter», men må også behandles av politikerne og borgerne. Vitenskapen og teknologien kan med andre ord ikke holdes utenfor de demokratiske prosessene. Vi kan ikke regne med at ekspertene automat­isk vet hva som er til vårt alles beste, og de kan heller ikke alltid gi oss entydige sannheter. Tvert imot bør vi kreve at de forklarer og begrunner sine konklusjoner og strategier, slik at offentligheten selv kan vurdere disse.

BSE‑krisen (utbruddet av det vi på norsk kalte «kugalskap» o. a.) i Stor­britannia blir av mange sett som et engangstilfelle ‑ som et britisk problem, eller av enkelte på venstresiden som en typisk thatcherpolitisk regulerings­svikt. Den var ingen av delene, eller ikke bare dette. BSE‑episoden må heller ses som en typisk risikosituasjon som utvikler seg når «naturen ikke lenger er natur». Typisk for de nye risikosituasjonene er at ekspertene er

((49))

uenige med hverandre. Det finnes ikke lenger klare og tydelige forsknings­funn som politikerne kan ty til ‑ forskningen gir tvert imot tvetydige konklusjoner og omstridte tolkninger.

På bakgrunn av standard risikomomenter skapes også trender. Risikoen kan beregnes på grunnlag av tidligere erfaringer. Risikoen for at en bil­fører skal bli involvert i en trafikkulykke kan lett beregnes på et statistisk grunnlag. De nye risikosituasjonene er imidlertid ikke så enkle. Vi har ingen tidligere erfaringer å lære av, og til og med spørsmålet om det faktisk foreligger noen risiko, kan diskuteres. De fleste forskerne på området mener at det faktisk skjer en global oppvarming, at den er menneskeskapt, og at den kan føre til katastrofe for menneskeheten. Men en betydelig minoritet av spesialistene mener at dette ikke er tilfellet, og som vi har sett, er også enkelte av bidragsyterne til miljøvernlitteraturen enige med dem.

BSE‑krisen er langt fra utspilt. Ingen vet hvor mange andre land som vil oppleve BSE, eller hva de langsiktige konsekvensene kan bli. Hvordan den overføres fra en art til en annen, er et mysterium, og den har kanskje en lang inkubasjonsperiode. De rent økonomiske effektene er allerede nå betydelige. De siste beregningene fra BSE‑undersøkelsen i 1998 har anslått kostnadene for den britiske økonomien til rundt 3 milliarder pund, bare målt ut fra kompensasjoner til bøndene og kostnadene ved å destruere infiserte kvegdyr og fjerne levningene. Kjøttkonsumet har falt i en rekke land som foreløpig ikke direkte har blitt rammet av BSE.

BSE‑episoden viser med all mulig tydelighet at økologiske risikoer ikke kan isoleres. De trenger seg også inn på den moderne politikkens kjerne­områder. Det er for eksempel åpenbart at helsepolitikken ikke kan utfor­mes som om forurensningsproblematikken bare var en del av «miljøet», eller som om den ikke har med den teknologiske utviklingsprosessen å gjøre. Å håndtere økologiske farer vil bli et problem i overskuelig fremtid.

I litteraturen som omhandler økologisk modernisering, blir forsik­tighetsprinsippet ofte presentert som en måte å håndtere økologiske farer på. Begrepet ser ut til å ha kommet i bruk i Tyskland på 1980‑tallet og har i en viss grad vært en del av den offentlige politikken i landet. Enkelt sagt sier det at miljøsaker må tas alvorlig selv om det er en viss vitenskapelig usikkerhet forbundet med dem. I mange europeiske land startet man derfor aksjoner mot sur nedbør på 1980‑tallet, mens man i Storbritannia brukte mangelen på vitenskapelige bevis som unnskyldning til å forholde seg passiv på dette området, som på mange andre forurensningsområder.

((50))

Likevel er ikke forsiktighetsprinsippet alltid like nyttig eller i det hele tatt brukbart. En økologisk risiko lar seg ofte ikke normalisere på denne måten, fordi vii mange situasjoner ikke lenger har mulighet til å skape en «nærhet til naturen», eller fordi balansen mellom fordelene og ulempene ved de teknologiske fremskrittene er ganske uberegnelig. Ofte må vi kan­skje være mer dristige enn forsiktige når det gjelder å støtte den vitenskape­lige og teknologiske utviklingen.

De nye risikosituasjonenes sammensatte karakter påvirker også måten de blir presentert for offentligheten på. La oss nok en gang ta for oss BSE­eksempelet. Den daværende britiske regjeringen har fra mange hold blitt anklaget for først å ha avvist at BSE også representerte en helsefare for mennesker, for deretter å ha endret standpunkt i lys av nye vitenskapelige bevis. Det er altfor lett å avfeie en slik inkonsekvens som inkompetanse fra regjeringens side. Når en risikosituasjon oppstår og vitenskapelige opp­lysninger er ufullstendige, må regjeringen treffe avgjørelser som per defini­sjon er preget av uvisshet. Det må nødvendigvis eksistere en viss usikkerhet med hensyn til når og hvordan man skal offentliggjøre mulige farer som har kommet frem i lyset gjennom nye vitenskapelige funn. Offentlige meldinger om en ny faresituasjon kan, som også BSE‑episoden viser, få alvorlige konsekvenser. Hvis en fare bekjentgjøres ‑ eller får «offisiell» status ved at regjeringen griper inn ‑ og deretter viser seg å være over­dreven eller ikke‑eksisterende, vil kritikere begynne å snakke om «skrem­selsmakeri>. Hvis på den annen side myndighetene anser faren for å være liten eller er tilbakeholdne med å offentliggjøre opplysninger, vil kritik­erne snakke om «dekkoperasjoner» ‑ hvorfor ble ikke allmennheten infor­mert på et tidligere stadium?

Problemene som her er involvert, er svært kompliserte. Noen ganger kan det være nødvendig å skremme folk for å overbevise dem om at de må endre atferd, eller for å få dem til å godta de tiltakene som må til for å unngå bestemte farer. Effektive globale tiltak for å motvirke den globale oppvarmingen vil for eksempel bare kunne treffes dersom regjeringer og andre organer blir tilstrekkelig bekymret for de katastrofene som ellers kan bli en realitet. Likevel er det en grense for hvor mange ganger man kan gå ut og skremme offentligheten. Hvis det skjer for ofte, er det en fare for at skremslene ikke tas alvorlig.

Sosialdemokrater har lenge vært opptatt av å gi borgerne trygghet. Velferdsstaten har blitt sett på som middelet til å nå dette målet. En av de

((51))

mange lærdommene som kan trekkes av økologiproblematikken, er at man må legge like stor vekt på risikoene. Den nye fokuseringen på risikoaspektet knytter individets autonomi sammen med de omfattende vitenskapelige og teknologiske endringene. Risikoaspektet trekker oppmerksomheten mot farene vi står overfor, og de største av disse er selvforskyldte, men også mot mulighetene som disse bringer med seg. Risiko er ikke bare et negativt feno­men ‑ noe som skal unngås eller minimaliseres. Det er også et energigivende prinsipp i et samfunn som har revet seg løs fra tradisjonene og naturen.

Tradisjoner og natur er like i den forstand at mange avgjørelser skjer uavhengig av individuelle oppfatninger. Aktiviteter og begivenheter har «alltid blitt gjort på den måten» eller aksepteres som «naturlige». Når tradi­sjonene og naturen endrer seg, må det treffes avgjørelser som vil ha en innvirkning på fremtiden, og vi har ansvar for deres konsekvenser. Hvem som skal bære ansvaret for fremtidige konsekvenser av nåtidige aktiviteter (uansett om det dreier seg om individer, nasjoner eller andre grupper), er en av hovedsakene for den nye politikken, og det samme gjelder spørs­målet om hvem som skal skape trygghet hvis noe går galt; hvordan og med hvilke ressurser dette skal skje.

Risikomatrisen

Mulighet

Nytenkning

Trygghet

Ansvar

Mulighet og nytenkning er risikoens positive sider. Det er naturligvis ikke mulig å rømme fra risikoen, men det er en grunnleggende forskjell mel­lom en passiv opplevelse av risiko og en aktiv undersøkelse av risikoens betingelser. Et positivt forhold til risiko er en nødvendig del av en sosial og økonomisk mobilisering. Enkelte typer risikoer ønsker vi å minimalisere i størst mulig grad, mens andre typer, som for eksempel risiko i forbindelse med investeringer, er en positiv og uunngåelig del av en vellykket markedsøkonomi.

Risiko er ikke helt det samme som fare. Med risiko menes farer som vi aktivt ønsker å konfrontere og vurdere. I et samfunn som vårt, som er fremtidsorientert og mettet med informasjon, forener risikoaspektet sider

ved politikken som ellers anses som vesensforskjellige: velferdsstats­reformer, engasjement i verdens finansmarkeder, respons på teknologiske forandringer, økologiske problemer og geopolitiske transformasjoner. Vi trenger alle å beskyttes mot risiko, men vi trenger også evnen til å kon­frontere og ta en risiko på en produktiv måte.

Den tredje veis politikk

Så langt har jeg diskutert de «fem dilemmaene» separat, som om de var uavhengige av hverandre. Naturligvis er de ikke det, og i dette og påfølg­ende kapitler skal vi forsøke å knytte dem sammen.

Den tredje veis politikk bør ha som overordnet mål å hjelpe borgerne

til å finne frem blant vår tids store omveltninger: globalisering, omvelt­

((52))

finger det private liv og vårtforhold til naturen. Den tredje vei bør ha en positiv holdning til globalisering ‑ men, og det er vesentlig, bare når «globalisering» oppfattes som et mye mer omfattende fenomen enn bare det globale markedet. Sosialdemokratene må utfordre den økonomiske og kulturelle proteksjonismen, som er den ekstreme høyresidens område. De ser globaliseringen som en trussel mot nasjonens integritet og mot tradisjonelle verdier. En økonomisk globalisering kan ha en destruktiv innvirkning på den lokale selvforsyntheten. Likevel er ikke en proteksjon­istisk politikk verken fornuftig eller ønskelig. Selv om den kunne fungere, ville en slik politikk skape en verden bestående av egoistiske og sannsyn­ligvis krigende blokker. En tredje veis politikk bør ikke sidestille global~ isering med en blankofullmakt til frihandel. Frihandelen kan kanskje gi støtet til økonomisk utvikling, men i lys av markedenes kulturelt destruk­tive makt bør dens konsekvenser alltid undersøkes nøye.

Den tredje vei bør bevare sitt engasjement for sosial rettferdighet, og akseptere at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre­dimensjonen. Likhet og individuell frihet kan være motstridende begreper, men egalitære tiltak bidrar også ofte til å øke individets frihet. For sosial­demokrater bør frihet bety handlingsfrihet, noe som i sin tur krever enga­sjement fra det større sosiale fellesskapet. Når kollektivismen nå er forlatt, må den tredje veis politikk finne frem til et nytt forhold mellom individet og fellesskapet: en omdefinering av folks rettigheter og plikter.

Et motto for den nye politikken kunne være ingen rettigheter utenfor~

((53))

pliktelser. Staten har en lang rekke ansvarsområder i forhold til sine borgere,

som for eksempel ansvaret for å beskytte de sårbare gruppene. Den gamle typen demokrati hadde imidlertid en tendens til å behandle rettigheter som om de var ubetingede krav. En større individualisme bør imidlertid også medføre større individuelle forpliktelser. Den som for eksempel mottar arbeidsledighetstrygd, bør være forpliktet til å lete aktivt etter arbeid, og det er opp til regjeringene å sikre at trygdesystemet ikke mot­virker en slik aktiv leting. «Ingen rettigheter uten forpliktelser» som mor­alsk prinsipp skal imidlertid ikke bare gjelde trygdemottakere, men alle og enhver. Det er viktig at sosialdemokratene understreker dette, for ellers kan regelen komme til å gjelde bare de fattige eller de trengende ‑ noe som ofte er tilfellet for den politiske høyresiden.

En regel nummer to i dagens samfunn bør være: ingen autoritet uten

demokrati. Høyresiden har alltid brukt tradisjonelle symboler for å for­svare autoritetsbruk, uansett om det skjer innenfor nasjonen, regjeringen, familien eller andre institusjoner." Ideologer og politikere på høyresiden hevder at uten tradisjon og tradisjonelle former for underordning vil auto­riteten smuldre opp ‑ folk vil miste evnen til å skille mellom rett og galt. Derfor, mener de, kan demokratiet aldri bli mer enn delvis gjennomført. Sosialdemokrater bør protestere mot en slik oppfatning. I et samfunn hvor tradisjoner og sedvaner har mistet sitt grep, er det bare mulig å etablere autoritet gjennom demokrati. Den nye individualismen undergraver ikke nødvendigvis enhver form for autoritet, men krever at den støpes om slik at den blir aktiv eller deltakende.

Den tredje veis