Kapittel 3 Staten og det sivile samfunnet

Tankene som formuleres her er ment som en skisse ‑ og bare en skisse ‑av et integrert politisk program, som skal dekke de viktigste delene av samfunnet. Å reformere staten og statsstyret bør være et grunnleggende orienteringsprinsipp for den tredje veis politikk ‑ en prosess som også omfatter en utvidelse av selve demokratiet. Staten kan i samarbeid med organer i det sivile samfunnet arbeide for fornyelse og utvikling av lokal­samfunnet. Det økonomiske grunnlaget for et slikt samarbeid er det jeg vil kalle den nye blandingsøkonomien. En slik økonomi kan bare virke effektivt dersom de eksisterende velferdsinstitusjonene gjennomgår en omfattende modernisering. Den tredje veis politikk er en politikk for én nasjon. Den kosmopolitiske nasjonen skaper et sosialt inkluderende sam­funn, men er også viktig med hensyn til å støtte utviklingen av trans­nasjonale styresystemer.

Hvert av disse begrepene vil bli diskutert noe grundigere i de følgende avsnittene. Ingen av dem er imidlertid uproblematiske. Tvert imot er så å si alle sammen både diskuterbare og vanskelige. Vi vet ikke om vi vil klare å kontrollere de kreftene som globaliseringen og den teknologiske utvik­lingen har sluppet løs. De nye risikoområdene representerer en merkelig blanding av farer og fordeler. Rammeverket som presenteres her er derfor et program under utarbeidelse.

Å demokratisere demokratiet

De nyliberale nsker å redusere statens makt, mens sosialdemokratene historisk sett har vært opptatt av å utvide den. Ifølge den tredje vei bør staten rekonstrueres ‑ hinsides høyresidens idé om at «staten er fienden» og venstresidens idé om at «staten er løsningen».

((57))

Den tredje veis program

Det radikale sentrum

Den nye demokratiske staten (staten uten fiender)

Aktivt sivilt samfunn

Den demokratiske familien

Den nye blandingsøkonomien

Likhet som inkluderende faktor

Positiv velferd

Den sosialt investerende staten

Den kosmopolitiske nasjonen

Kosmopolitisk demokrati

Hvis det liberale demokratiet er i krise i dag, er ikke årsaken, som for et halvt århundre siden, at det trues av fiendtlige rivaler, men tvert imot at den ikke har noen rivaler. Tiden med to motpoler er over, og de fleste statene har ingen klare fiender. Stater som nå altså står overfor helt andre farer, må også lete etter andre legitimeringskilder enn de som ble brukt før. Den moderne staten ble støpt i krigens smeltedigel, og krigføring eller krigsforberedelser preget også de statlige institusjonene. Borgerrettigheter og velferdsprogrammer ble stort sett etablert etter hvert som statene for­søkte å engasjere sine innbyggere og holde på deres støtte, et fenomen som fortsatte gjennom hele den kalde krigen. Dette er et faktum som mange sosialdemokratiske skribenter ‑ inkludert den kanskje viktigste av dem, T.H. Marshall ‑ har oversett. De har fremstilt utviklingen av det liberale demokratiet og velferdsstaten som mer uavhengige prosesser enn de fak­tisk var.

Fremveksten av det globale markedet og fraværet av storstilte kriger er imidlertid ikke de eneste faktorene som påvirker statenes struktur eller regjeringenes legitimitet. Andre påvirkningsfaktorer omfatter selve utbred­elsen av demokratiseringsprosessen, som er nært forbundet med bortfall~ ende tradisjoner og sedvaner. Demokratiets appell skyldes ikke bare, og kanskje heller ikke primært, de liberale demokratiske institusjonenes tri­umf over andre institusjoner, men mer de dypereliggende kreftene som er med på å omforme det globale samfunnet, slik som behovet for individuell

((58))

autonomi og utviklingen av en mer reflektert befolkning. Demokrati­seringen utflankerer demokratiet, og ubalansen må håndteres på et eller annet vis.

Demokratiets krise skyldes at det ikke er demokratisk nok. Som nevnt i forrige kapittel har folks tillit til politikerne sunket i løpet av de siste tre årtiene, mens troen på demokratiet som sådan ikke har det. 90 prosent av den amerikanske befolkningen er «fornøyd med en demokratisk styre­form».' En undersøkelse blant elleve europeiske land i perioden 1981­1990 viste at også her støtter mer enn 90 prosent av befolkningen den «demokratiske styreformen». En like stor andel var enig i at «vi må se etter nye måter å videreutvikle demokratiet på».

Saken gjelder ikke hvorvidt vi skal ha en sterkere eller svakere stat, men at vi erkjenner at også statsstyret må tilpasse seg den globale alderens nye betingelser, og at autoritet, inkludert statens legitimitet, må fornyes på en aktiv måte. I et posttradisjonelt samfunn kan man ikke lenger legitimere autoritet med tradisjonelle symboler eller med å si at «det er slik det alltid har blitt gjort». Hvilke reformer skal vi prioritere? Hvordan kan vi demo­kratisere demokratiet? Svaret er delvis kontekstavhengig, sidn ulike land har valgt ulike veier og har varierende konstitusjonelle bakgrunner. Den generelle vektleggingen bør imidlertid være den samme overalt. Og den kan beskrives på følgende måte:

(1) Staten må reagere strukturelt på globaliseringen. En demokratiser­ing av demokratiet innebærer først og fremst en desentralisering, men ikke som en enveisprosess. Globaliseringen skaper et ønske om og en grunn til å overføre mer makt til de regionale myndighetene, men faktisk også til maktforflytning oppover. En slik dobbeltbevegelse ‑ altså en bevegelse med dobbel demokratisering ‑ svekker ikke nasjonalstatens autoritet, den er faktisk med på å forsterke den autoriteten, siden staten dermed blir mer lydhør overfor den ytre påvirkningen fra alle kanter. I forhold til Den europeiske union medfører dette at subsidiaritet (eller nærhetsprinsippet) behandles som mer enn bare et doktrinært begrep: Det er en måte å kon­struere en politisk orden på, som verken representerer en supermakt eller et rent frihandelsområde, og som samtidig gir nasjonen fornyet påvirk­ningskraft.

(2) Staten bør utvide den offentlige sfærens rolle. Dette medfører kon­stitusjonelle reformer rettet mot en større gjennomsiktighet og åpenhet, samt innføring av nye tiltak for å forhindre korrupsjon. Det er ikke til­

((59))

feldig at regjeringer over hele verden har blitt anklaget for korrupsjon i løpet av de siste årene. Årsaken til dette er ikke at korrupsjonen øker, men at det politiske miljøet har endret seg. Liberale demokratiske institusjoner, som angivelig skal være ganske åpne, har i de fleste land vært avhengige av avtaler bak kulissene og av privilegier og proteksjonisme. En av de største endringene som har påvirket den politiske sfæren, er at regjeringer og den generelle befolkningen i stadig større grad deler samme informasjonsmiljø. Enhver prosedyre blir gransket, og omfanget av hva som anses som kor­rupt eller uakseptabelt, blir stadig utvidet. Et av Storbritannias problemer ‑ eller er det kanskje en mulighet? ‑er at landet trenger en tosidig konstitu­sjonell moderniseringsprosess. Konstitusjonelle reformer av en mer omfatt­ende type har vært på dagsordenen helt siden Charter 88 plasserte dem der for ti år siden, og dette har blitt en del av Labours politiske agenda. Disse reformene ble opprinnelig inspirert av erkjennelsen av at Stor­britannia faktisk har mye å ta igjen i forhold til mer avanserte konstitusjon­elle modeller i andre land. Nå må de dessuten reagere på mer omfattende trender.

Til forskjell fra nesten alle andre liberale demokratier har ikke Stor­britannia noen nedskrevet konstitusjon. Bare innenfor sedvaneretten og i noen grad i presedenslovgivningen er regjeringens funksjoner og borgernes plikter og rettigheter fastlagt. Konstitusjonelle endringer bør ha som mål­setting ikke bare å gjøre disse prinsippene eksplisitte, men å bekjempe hemmelighetskulturen som gjennomsyrer de høyere nivåene av de brit­iske institusjonene. Den utøvende myndighet har for mye makt, og de eksisterende ansvarlighetsformene er svake; parlamentskomiteer avspeiler underhusets sammensetning og har sjelden særlig stor innflytelse. Over­huset, slik det fremstår i dag, er en anakronisme i et demokratisk samfunn.

Ved første øyekast virker det vanskelig å f til reformer innenfor noen av disse områdene, og ikke mindre vanskelig å endre alle områdene sam­tidig. Reformene må jo skje gjennom nettopp de institusjonene som utgjør selve problemet. Labour i sin nåværende maktposisjon har imidlertid star­tet sterkt, og det er faktisk mulig at selv sementerte måter å gjøre ting på, kan endres når de blir konfrontert på en aktiv måte.

(3) Stater som ikke har ytre fiender bevarer eller oppnår sin legitimitet ved å øke sin administrative effektivitet. Folk mister generelt tillit til staten fordi den er uhåndterlig og ineffektiv. I en verden hvor forretningsorganisa­

((60))

sjonene er mer tilpasningsdyktige og virker lettere til bens, blir ofte de statlige institusjonene hengende etter. Begrepet «byråkrati», med sine papirmølle‑konnotasjoner, var opprinnelig ment å skulle betegne stats­styret. Omstruktureringen av staten skulle følge det økologiske prinsippet om å «få mer ut av mindre», altså en forbedring og ikke en redusering av ytelsen. De fleste statene har fortsatt mye å lære av forretningslivets praksis ‑ for eksempel på områder som målstyring, effektiv revisjon, fleksible avgjørelsesstrukturer og større deltakelse fra de ansattes side ‑ dette siste punktet er også en demokratiseringsfaktor. Sosialdemokratene må svare på kritikken om at de statlige institusjonene mangler markedsdisiplin og derfor blir late, og at tjenestene de yter blir av dårlig kvalitet. Som den amerikanske politiske kommentatoren E.J. Dionne også påpeker, kan diskusjonen bli en parodi på seg selv, som om staten var et synonym for ineffektivitet, hvor man glemmer at de fine skolene, de offentlige syke­husene eller parkene faktisk eksisterer.2 Den riktige reaksjonen vil ikke være å innføre markedsmekanismer eller kvasi‑markeder overalt der det er mulig. Tanken om at staten skulle imitere markedet var hovedtanken i David Osborne og Ted Gaeblers bok Reinventing Government. Deres arbeid påvirket også Clintons politikk tidlig i 1990‑årene. Å gjen­oppfinne staten vil i enkelte tilfeller bety å velge markedsbaserte løs­ninger. Men det bør også bety å styrke statens effektivitet i forhold til markedet.

(4) Globaliseringens påtrykk nedover medfører ikke bare en mulighet for, men også en nødvendighet av andre demokratiformer enn den tradi­sjonelle valgprosessen. Staten kan reetablere en mer direkte kontakt med befolkningen, og befolkningen med staten, gjennom «demokratieksperi­menter» ‑ lokalt, direkte demokrati, elektroniske folkeavstemninger, bor­gerjuryer og så videre. Slike tiltak vil ikke kunne erstatte de vanlige lokal­og nasjonalvalgene, men kan bli et godt supplement til dem. En modell er den svenske løsningen som ble forsøkt for tyve år siden, hvor staten trakk inn allmennheten direkte da energipolitikken skulle utformes. Staten, fagforeningene, partiene og utdanningsinstitusjonene avholdt energikurs av én dags varighet. Alle som deltok på et slikt kurs, fikk komme med formelle anbefalinger overfor staten. Sytti tusen mennesker deltok i denne øvelsen, som definitivt var med på å forme politikken.

(5) Fiendeløse staters legitimitet avhenger mer enn før av deres evne til risikostyring. Som nevnt handler ikke risikostyring bare om å sørge for

((61))

sikkerhet ‑ den vanlige tolkningen av risikobegrepet når det gjelder vel­ferdsstaten. Det dreier seg heller ikke bare om økonomisk risiko: også andre former for risiko, for eksempel innen vitenskap og teknologi, rammer staten direkte. Staten må nødvendigvis regulere de vitenskapelige og tekno­logiske endringene og dessuten håndtere de etiske spørsmålene som opp­står i kjølvannet av disse.

Som vi har diskutert tidligere, kan vi ikke overlate til ekspertene å analysere risikoaspektet. I utgangspunktet kreves offentlig engasjement. Blant de mange mulige situasjonene som kan oppstå, finner vi også situa­sjoner hvor faren er høy, men hvor tilliten til den ansvarlige organisasjonen er lav. Veloverveide prosedyrer kreves ved hvert trinn opp mot en risiko­avgjørelse, og normalt bør både eksperter, staten og lekfolk være involvert. Målet med en risikoanalyse er å belyse hvilke praktiske valg som finnes, og begrensningene ved den tilgjengelige vitenskapelige eller tekniske kunn­skapen. Mange av risikosituasjonene er komplekse, og derfor må debatten ha vide rammer.

Prosjektet California Comparative Risk er et godt eksempel på hvordan man kan kombinere risikovurdering og engasjement fra den allmenne befolkningen. Man etablerte tekniske komiteer for de tre områdene helse, miljøvern og trygdesystemet, og disse skulle ‑ uavhengig av hverandre ‑arbeide med å rangere risikoen innenfor deres respektive kategorier. Tre andre komiteer bestående av lekfolk ble også etablert. De skulle vurdere muligheten for risikostyring, samt de juridiske og økonomiske konsek­vensene. Siden ble lek‑ og ekspertkomiteene ført sammen og bedt om å finne frem til løsninger. Lekkomiteene tok opp mange saker som de tek­niske komiteene rett og slett hadde oversett, og dette førte til en engasjert offentlig debatt om risikokriterier. Senere ble også enkelte av disse inn­lemmet i den offentlige politikken.

6) Demokratiseringen av demokratiet kan ikke bare skje på lokalplan eller på nasjonalt plan ‑ staten må også ha et kosmopolitisk perspektiv, og demo­kratiseringen oppover må ikke stoppe på det regionale nivået. En demokrati­sering nedover forutsetter et fornyet sivilt samfunn, noe jeg også skal komme tilbake til senere. Disse punktene danner til sammen en statsform som det bør være sosialdemokratenes mål å skape: den nye demokratiske staten.

((62))

Den nye demokratiske staten (staten uten

fiender)

• Myndighetsoverføring fra regjering til regionale myndigheter

• Dobbel demokratisering

• Fornying av den offentlige sfæren ‑ gjennomsiktighet

• Administrativ effektivitet

• Direkte demokratiske mekanismer

• Staten som risikostyrer

Den nye demokratiske staten er et ideal, og et åpent sådant. Jeg pretenderer ikke å kunne avsløre hva som vil kreves for at det skal kunne bli en realitet. Dessuten vil enhver reform ha sine egne komplekse elementer. Ord som f.eks. desentralisering og myndighetsdelegering klinger godt ‑ gi makten tilbake til regionene, til byene og til nabolaget! I likhet med alle andre demokratiseringsprosesser medfører imidlertid fordelene oså forplikt­elser. Overføring av myndighet til regionene kan skape fragmentering der­som det ikke balanseres med en overføring av myndighet «oppover>. Dette vil ikke nødvendigvis virke demokratiserende: Man må sørge for at det blir det. Som kritikerne har påpekt, kan en slik myndighetsoverføring medføre større byråkratisk makt til de som allerede befinner seg i polit­ikkens sentrum. Storbritannias «fattige, triste byer», sies det, kan fornyes ved hjelp av større selvstyre, og dette er sikkert også sant.4 Det er imidler­tid også en åpenbar fare for at enkelte byer eller regioner løper fra de andre, og dermed forsterkes de regionale markedsforskjellene som allerede preger Storbritannia.

Spørsmålet om det sivile samfunnet

Å skape et aktivt sivilt samfunn er en grunnleggende side ved den tredje veis politikk. I motsetning til den gamle venstresiden, som hadde en tendens til å avvise påstander om at det sivile samfunnet var på tilbake­gang, erkjenner den nye politikken at slike bekymringer er realistiske. At det sivile samfunn spiller en stadig mindre rolle, er et reelt og synlig fenomen i mange deler av det moderne samfunnet, og ikke bare en kon­servativ idé. Vi ser det i den svekkede solidaritetsfølelsen i enkelte lokal­

((63))

samfunn og i urbane strøk, i den høye kriminaliteten og

i de oppløste

ekteskapene og familiene.

Høyresiden har en tendens til å avvise at økonomisk nød har noe med disse problemene å gjøre. Men det er like galt å redusere det sivile sam­funnets tilbakegang til et rent økonomisk spørsmål, noe den gamle venstre­siden ofte gjorde, som å avvise virkningen av fattigdom og nød. Vi kan ikke gi velferdsstaten skylden for uthulingen av det sivile samfunn eller anta at utviklingen kan snus ved at det sivile samfunnet overlates til seg selv. Staten både kan og må spille en vesentlig rolle i arbeidet med å fornye den sivile kulturen.

Fornyelsen av det sivile

samfunnet

Staten og det sivile samfunnet i partnerskap

Samfunnsfornyelse gjennom å utnytte det lokale initiativ

Engasjement fra den tredje sektoren

Beskyttelse av den lokale offentlige sfæren

Lokalsamfunnbaserte tiltak mot kriminalitet

Den demokratiske familien

Staten og det sivile samfunnet bør inngå et samarbeid hvor hver av dem hjelper, men også kontrollerer, den andre. Fellesskapstemaet er funda­mentalt for den nye politikken, men ikke bare som et abstrakt slagord. Globaliseringen gjør det både viktig og mulig å fokusere på samfunnet på grunn av det presset som skapes nedover. Begrepet «fellesskap» betyr ikke bare at man forsøker å gjenerobre tapte former for lokal solidaritet; det omfatter også praktiske tiltak for å fremme en sosial og materiell opprust­fling av lokalsamfunnene, av byer og større lokalområder. Det finnes ingen permanente grenser mellom staten og det sivile samfunnet. Avhengig av konteksten må staten i enkelte tilfeller trekkes mer inn på den sosiale arenaen, og i andre tilfeller trekkes ut. Når staten trekker seg ut av et direkte engasjement, vil kanskje dens ressurser fortsatt behøves for å støtte aktivi­teter som lokale grupper overtar eller innfører ‑ og dette gjelder særlig i de fattigere områdene. Samtidig er det spesielt i de fattige områdene at en slik investering i det lokale initiativ og engasjement kan gi størst utbytte.

((64))

Redusert tillit til politikere og andre autoritetsfigurer blir ofte tolket som en indikasjon på generell sosial apati. Som nevnt er ikke dette nød­vendigvis tilfellet ‑ noen ganger er det faktisk et tegn på det motsatte. Et stadig mer refleksivt samfunn er også et samfunn preget av et høyt egen­organiseringsnivå. Forskning utført i USA, Storbritannia og andre land viser en voksende sivil sfære, i hvert fall på noen områder og i noen sam­menhenger. Gamle former for sivil organisering og sivilt engasjement mister sitt grep, men nye former for fellesskap vokser samtidig frem og erstatter disse. Poenget er å temme disse nye formene slik at de også tjener et videre sosialt formål, på måter som gagner både lokalsamfunn og sam­funnet som helhet.

Robert Wuthnow har studert utviklingen av smågruppebevegelsen i USA. Med små grupper mener han et lite antall mennesker som møtes jevnlig for å utvikle sine felles interesser. Omfattende forskning har vist at 40 prosent av alle amerikanere ‑ ca. 75 millioner mennesker ‑ tilhører i hvert fall n slik liten gruppe som møtes med jevne mellomrom. Slike grupper skaper tilhørighet og fellesskap, men ikke bare i den gamle» for­stand ‑ at man er en del av et lokalt område. Det er heller slik at folk med like interesser kommer sammen for å ta fatt på en «reise gjennom livet»:

De små gruppene gjør en bedre jobb enn mange av kritikerne kan tenke seg. Fellesskapene de skaper, er sjelden svake. Folk føler at de har noen som bryr seg om dem. De hjelper hverandre ... Båndene som oppstår mellom medlemmene i slike små grupper, viser klart at vi ikke er et samfunn av urokkelige individualister som ønsker å gjøre alt på vår egen måte, men heller at vi ... selv midt blant de oppløsende tendensene i samfunnet vårt er i stand til å finne sammen og skape bånd av gjensidig støtte.'

Mange av gruppene oppsto på 1960‑tallet og avspeiler ideer om gruppe­prosesser som var vanlige på den tiden. Enkelte av dem har som målsetting nettopp de verdiene som Inglehart kaller post‑materialistiske. Terapeutiske modeller har også påvirket mange slike grupper, uansett hvilket tema de har valgt å fokusere på. Selvhjelpsgruppene er spesielt fremtredende. Som med alle andre grupper og fellesskap har også de små gruppene sine be­grensninger og problemer, men de er tegn på et rikt samfunnsliv.

Peter Halls studie av Storbritannia i perioden etter 1950 viser at aktivi­teten i den tredje sektoren ‑ det frivillige arbeidet ‑ har økt i løpet av de

((65))

siste førti årene. Mer tradisjonelle grupper har blitt mindre fremtredende, men dette veies opp av nye grupper, og særlig av selvhjelps‑ og miljøvern­gruppene. En stor forandring er kvinnenes økte deltakelse. Veldedighets­gruppene har økt betraktelig i antall ‑ i 1991 var det mer enn 160 000 registrerte veldedighetsgrupper i Storbritannia. I løpet av et gjennomsnitts­år er nærmere 20 prosent av befolkningen engasjert i en eller annen form for veldedighetsarbeid og rundt 10 prosent driver med dette på ukentlig basis. Hall fant ut at yngre mennesker i dag engasjerer seg i frivillig arbeid i minst like stor grad som de tidligere generasjonene gjorde det.

Deltakelsen i samfunnsrelatert arbeid har imidlertid økt mest blant de mer velstående samfunnsgruppene. Mennesker fra fattigere miljøer vil heller konsentrere sin uformelle sosiale kontakt om venner og slektninger. Det er faktisk en mindre andel av de rike som totalt mangler sosial støtte, enn av de fattigere befolkningsgruppene.6

En av statens hovedoppgaver bør være å bidra til å gjenopprette den sivile orden blant disse gruppene. Det integrerte arbeiderklassemiljøet er et vedvarende bilde, men et bilde som nå stort sett tilhører fortiden. Folks samfunnsengasjement er minst utviklet i områder og boligstrøk som har vært holdt utenfor bølgen av økonomisk og sosial endring. For at også de fattige lokalsamfunnene skal kunne fornyes, kreves støtte til økonomiske foretak. Dette blir da å betrakte som en slags bergingsoperasjon.

Lærdommene fra 60‑tallets sosiale ingeniørkunst har nå blitt allmenn­kunnskap. Nyere studier viser at med tilstrekkelig ekstern støtte kan et lokalt initiativ bidra til å snu selv et svært sementert forfall.7

Slike studieresultater har man kommet frem til i mange deler av verden, og ikke bare i Europa eller USA. Ett eksempel er byen Ceara i det nordøst­lige Brasil.' Reformene ble igangsatt av en gruppe unge forretningsledere som arbeidet innenfor fjernsynsproduksjonsbranSjen og i reklame‑ og servicebransjen. Den tradisjonelle eliten i Ceara eksporterte jordbruks­produkter utenlands, og var mer interessert i å holde lønningene nede enn å utvikle lokalsamfunnet.

Reformatorene inngikk samarbeid med statlige organer, og benyttet demokratiske planleggingsstrategier samtidig som de møtte de lokale samfunnsorganisasjonene. For å fremme den lokale utviklingen ble det lagt planer for innføring av nye foretak i området. De familiene som var mest trengende, fikk tildelt én jobb med minimumslønn per hushold­ning. Det ble etablert hjemmehjelptjenester som ikke ble styrt av staten,

((66))

men av frivillige som var garantert minstelønn. Lokale grupper og organi­sasjoner fikk også ressurser til å drive utlån i en beskjeden målestokk ‑ som for eksempel å låne en kvinne penger til å kjøpe seg en symaskin slik at hun kunne tjene penger på egen hånd. Mellom 1987 og 1994 opplevde Ceara en økonomisk vekst på 4 prosent, sammenlignet med 1,4 prosent for Brasil totalt sett.

Sosial entreprenørvirksomhet er et annet poeng her. Et stort mangfold av planer for slik sosial entreprenørvirksomhet har blitt presentert i mange ulike land helt siden slutten av 1980‑tallet. Et eksempel er prosjektet «service‑kreditt» som har blitt innført i en rekke byer i USA og Japan. Frivillige veldedighetsarbeidere «betales» med tid som gis av andre frivillige. Et datasystem registrerer hver eneste «tidsdollar» som tjenes og brukes, og leverer med jevne mellomrom kontoutskrifter til deltakerne. Tidsdollarene er skattefrie og kan samles opp og brukes til å betale for sykepleie og andre helsetjenester, eller de kan brukes til å redusere kostnadene ved en helse­forsikring. Tidsdollarinstituttet i New York har etablert et arbeidskontor som skal skaffe deltakerne jobber, opplæringsmuligheter og støtteord­ninger. Enkeltpersoner kan bruke byrået til å innhente jobbinformasjon, og de far en tidsdollar for hver arbeidstime som utføres, i tillegg til den vanlige lønnen for arbeidet. Tidsdollaren kan settes i banken og brukes på utdanning, eller spares som en reserve dersom han eller hun blir arbeids­ledig. Et prosjekt som ble satt i gang i 1998, vil etablere tidsdollarsentre i 52 byer over hele verden. Disse skal etablere arbeidsgiverstøttede, frivillige programmer innenfor områdene utdannelse og helsepleie. På grunnlag av tidsdollarordningen vil de ved hjelp av avansert datateknologi etablere en «tidsøkonomi» basert på frivillighet.

Staten bør vise vilje til å støtte slike tiltak, samt til å oppmuntre til andre former for beslutningsprosesser nedenfra‑og‑opp og til lokalt selv­styre. Mikrokredittordninger har for eksempel vist seg å være effektive med hensyn til å oppmuntre til det lokale økonomiske initiativ. Enkelte aktiviteter kan utvikles av lokalsamfunnene, men de må ofte godkjennes eller overvåkes av staten. Dette gjelder spesielt på utdanningsområdet, hvor skolene kan gis en rekke nye myndighetsområder, men måten disse brukes på, må reguleres av staten.

Langvarige investeringer i de indre bykjernene kan bidra til at innbygg­erne får relevante yrkesferdigheter, til å fremme lokalt eide forretnings­foretak og til å finansiere en opprustning av bygningsmassen. Staten kan

((67))

skaffe kapital direkte, men den kan også gjøre det attraktivt for private selskaper å foreta investeringer, tilby undervisningsopplegg og fremme det lokale initiativ. California og andre stater i USA har allerede etablert vel­lykkede forretningssoner, og andre er på planleggingsstadiet. Det fore­ligger mange nye forslag. Ett forslag går ut på å fjerne skatten på kapitalgevinst dersom profitten reinvesteres i forretningslivet på en slik måte at aksjene selges til arbeidere som bor i de aktuelle sonene. Et annet forslag er å fjerne skatten dersom gevinsten reinvesteres i non profit­organisasjoner som gir yrkesopplæring eller bidrar til å skape andre typer samfunnsressurser.

Samfunnsfornyende politiske tiltak må imidlertid ikke føre til at den offentlige sfæren blir ignorert. En åpen offentlig sfære er like viktig på lokalnivået som på det nasjonale nivået og er en måte å knytte demokrati­seringen sammen med samfunnsutviklingen på. Uten dette vil forny­elsestiltakene kunne føre til at det aktuelle lokalsamfunnet isolerer seg fra resten av samfunnet, noe som skaper en viss korrupsjonsfare. Med det «offentlige» menes her også det fysiske offentlige rommet. Lokalsamfunn­enes forfall preges ikke bare av en generell kvalitetsforringelse, men også av at de trygge offentlige rommene forsvinner ‑ gater, torg, parker og andre områder hvor folk kan føle seg trygge.

Staten kan oversvømme det sivile samfunnet. Dette skjedde i de kom­munistiske økonomiene i Øst‑Europa og i Sovjetunionen, hvor det ikke fantes etablerte offentlige sfærer, og hvor den daglige sosiale omgangen stort sett ble begrenset til hjemmet ‑ man hadde ikke mange restauranter, kafeer eller offentlige plasser hvor sosial interaksjon kunne finne sted. Et sunt sivilt samfunn beskytter individet mot en overveldende statsmakt. Men det sivile samfunnet er ikke, som enkelte ønsker å tro, en kilde til spontan orden og harmoni. Samfunnsfornyelse fører ofte med seg nye problemer og spenninger. Hvor stor makt skal slike neighbourhood watch­organisasjoner ha? Hva skjer når lokale aktivistgrupper har helt forskjel­lige visjoner om fellesskapets fremtid? Hvem bestemmer hvor det lokale samfunnet slutter og de andre samfunnene begynner? Staten må avgjøre slike og andre vanskelige spørsmål. Staten bør også beskytte individet mot de interessekonfliktene som alltid oppstår i et sivilt samfunn. Staten kan ikke overdras til det sivile samfunn: «Hvis staten er overalt, er den ingen steder.»'

((68))

Kriminalitet og samfunn

Å forebygge kriminalitet, samt å redusere folks frykt for kriminalitet, er nært forbundet med samfunnsfornyelsesprosessen En av kriminologiens største nyvinninger de senere årene har vært erkjennelsen av at når folk slutter å vise en generell høflighet overfor hverandre, er dette direkte for­bundet med kriminalitet. Lenge fokuserte man nærmest utelukkende på alvorlig kriminalitet ‑ ran, overfall eller void. Mindre lovbrudd og ulike

former for offentlig uro har imidlertid en tendens til å ha en kumulativ virkning. Når folk i utsatte deler av europeiske og amerikanske byer blir bedt om å beskrive problemene der de bor, nevner de forlatte biler, graffiti, prostitusjon, ungdomsgjenger og lignende fenomener.

Folk tar også konsekvensen av denne typen problemer: De flytter ut av disse områdene hvis de kan, eller de kjøper store laser til dørene sine og gitter til vinduene, og de unngår offentlige steder. Ukontrollert uorden

signaliserer til borgerne at området er utrygt. Redde innbyggere holder seg unna gatene, de unngår bestemte strøk og begrenser sine normale

aktiviteter og sin sosiale omgang. De trekker seg fysisk tilbake, men der­med trekker de seg også unna en rolle som gjensidige støttespillere for sine medborgere, og slik gir de også avkall på den sosiale kontrollen som tid­ligere var med på å opprettholde lov og orden i samfunnet. «Det endelige

resultatet i et boligområde hvor bylivet og det sosiale samkvem har for­svunnet, er en større sårbarhet overfor uorden og alvorlig kriminalitet.»b0

Konsekvensen av en slik tese må være helt klar. Den betyr ikke at politiet bør få økt makt til å få uønskede elementer vekk fra gatene. Nærmest tvert imot betyr den at politiet bør inngå et nært samarbeid med borgerne om

å forbedre lokalsamfunnets miljø og fremme en sivilisert atferd ‑ gjen­nom skolene, via samtaler og rådgivning og ikke gjennom rettsvesenet. Advokaten Stephen Carter har i sin siste bok presentert høflighetens skjebne historie i det moderne samfunnet. Han definerer høflighet som «summen av de mange ofrene vi må gjøre for at vi skal kunne leve sammen».

Det handler om vårt forhold til fremmede mennesker ‑ at vi føler oss trygge når vi på en åpen plass møter et menneske som vi kanskje aldri vil se igjen.` ‑

Det blir ofte sagt at folk har en irrasjonell frykt for kriminalitet. Eldre mennesker, og særlig de som bor i de fattigste strøkene, er ofte redde for å bli overfalt, selv om sjansen for at det skal skje, er svært liten. Det er mye

((69))

større sannsynlighet for at unge menn blir overfalt enn for at eldre menn­esker blir det. Men da overser man det faktum at de som frykter krimina­litet endrer atferd nettopp for å unngå potensielt farlige situasjoner ‑ de går for eksempel ikke ut etter at det har blitt mørkt. Risikoen for at de skal bli offer for en kriminell handling synes derfor lavere enn den faktisk er.

Et samarbeidende politi betyr ikke bare at borgerne selv må trekkes inn, men også at politistyrkenes holdning må endres. De fleste land følger den «profesjonelle politiarbeidsmodellen> som ble innført på 1950‑tallet. Et «profesjonelt politiarbeid» betyr hovedsakelig å konsentrere seg om alvorlig kriminalitet og å håndtere den ved hjelp av en sentralisert politi­myndighet, også på et transnasjonalt nivå. Globaliseringen og den med­følgende myndighetsoverføringen nedover gjelder imidlertid også for politiets arbeid. Større fokusering på kriminalitetsforebyggende tiltak, i stedet for bare håndheving av loven, kan skje samtidig med at politiet reintegreres i samfunnet. Siden politiet er isolert i forhold til dem de skal tjene og til daglig har liten kontakt med vanlige borgere, skapes ofte en beleiringsmentalitet.

Et samarbeid mellom statlige organer, rettsvesenet, lokale foreninger og samfunnsorganisasjoner må være inkluderende for at det skal fungere ordentlig ‑ det vil si at alle de økonomiske og etniske gruppene i sam­funnet må være involvert. 12 Stat og forretningsliv kan i fellesskap arbeide for å gjenoppbygge det urbane forfallet. En modell går ut på å etablere soner for forretningsetableringer hvor man gir skattelettelser til selskaper som deltar i strategisk planlegging og investerer i de aktuelle områdene. For at slike ordninger skal være vellykkede, kreves et langsiktig engasje­ment for sosiale målsettinger.

Å fremheve disse strategiene betyr ikke at man avviser at det er en for­bindelse mellom fenomener som arbeidsledighet, fattigdom og krimina­litet. Kampen mot slike samfunnsmessige onder bør tvert imot samordnes med kriminalitetsforebyggende tiltak. Slike tiltak kan faktisk både direkte og indirekte bidra til å øke den sosiale rettferdigheten. Når den sivile orden har forfalt parallelt med de offentlige tjenestene og bygningsmassen, vil også andre muligheter reduseres. Å forbedre livskvaliteten i et boligstrøk kan bidra til å gjenopprette slike muligheter.

((70))

Den demokratiske familien

Familien er det sivile samfunnets grunnleggende institusjon. Familiepolitikk

er en viktig test for den nye politikken: Finnes det en familiepolitikk som kan bevege seg hinsides nyliberalismen og den gamle typen sosialdemokrati?

Som så mange andre områder er også familien preget av endringer. Statistikken kjenner vi. Antallet skilsmisser har økt dramatisk i så å si alle vestlige land, selv om nivået er mye høyere i enkelte land enn i andre. Andelen familier med én forelder og antall barn født av ugifte foreldre har hatt en jevn økning. I Storbritannia ble i 199432 prosent av alle barn født

utenfor ekteskap. I Italia var andelen bare 7 prosent, sammenlignet med 35 prosent i Frankrike; 47 prosent i Danmark og 50 prosent i Sverige. Antallet personer som lever alene, har også økt. I mange land blir bare et

mindretall barn oppfostret i en «tradisjonell» kontekst, hvor mor og far er gift og lever i samme hus som deres biologiske barn, hvor faren er den økonomiske forsørgeren og moren er husmor.

Man snakker ofte i dag om familiens sammenbrudd. Hvisdette virke­

lig er i ferd med å skje, er det en ekstremt viktig utvikling. Familien er møtepunktet for en rekke trender som påvirker samfunnet som helhet

‑ økt likhet mellom kjønnene, kvinnenes inntreden i arbeidslivet, end­ringer i folks seksualatferd og ‑forventninger, og et endret forhold mellom hjem og arbeid.

Høyresiden har sin egen fremstilling av hvordan disse endringene vil påvirke samfunnet. Familien er i krise fordi den tradisjonelle familien er i ferd med å gå i oppløsning. Løsningsforslagene følger naturlig av en slik

analyse. Ekteskapet må få tilbake sin hellige status. Ekteskapet er det vik­tigste emosjonelle opplæringsstedet for ustyrlige unge menn. Der lærer de å håndtere plikter og ansvar som de ellers ville avvise. Ifølge dette synet er farløshet «den farligste demografiske trenden i vår generasjon ... Det er

også drivkraften bak våre største sosiale problemer, som omfatter alt fra kriminalitet og ungdomsgraviditet til seksuelle overgrep mot barn og void mot kvinner i hjemmet»." For å bevare familien bør det bli vanskeligere

å ta ut skilsmisse. Ukonvensjonelle samlivsformer, som for eksempel homoseksuelt samboerskap, bør ikke støttes av verken staten eller de religi­øse myndighetene, eller de bør aktivt motarbeides. Homoseksuelle ekte­

skap må fortsatt være ulovlig. Trygdeordninger som faktisk oppmuntrer til husholdninger med n forelder, bør fjernes slik at denne effekten opphører.

I((71))

l i

Mange av de som tilhører den sosialdemokratiske venstresiden, og også en del liberalister, har en helt annen innstilling til disse spørsmålene. For dem er dagens familieutvikling et resultat av sunn knoppskyting. Hvis mangfold og valgfrihet faktisk er mottoet for vår moderne tidsalder, hvor­for sette en grense ved familien? Vi bør akseptere at folk kan leve lykkelig sammen uten å være gift, at homoseksuelle kan oppdra barn akkurat like godt som den heteroseksuelle befolkningen, og at enslige foreldre ‑ når ressursene er til stede ‑ kan sørge for barna sine på en like tilfredsstillende måte som foreldrepar.

Hvordan skal den nye politikken forholde seg til familiespørsmålet? Vi må først og fremst innse hvor usannsynlig det er at utviklingen går tilbake til den tradisjonelle familien. Dette har følgende årsaker:

• Vi står overfor betydelige endringsprosesser i hverdagslivet, som ikke noen politiske organer kan evne å snu.

• Nostalgien i forhold til den tradisjonelle familien idealiserer fortiden. Det var nesten like vanlig med oppløste familier i Storbritannia på 1800‑tallet som det er i dag, selv om hovedårsaken på den tiden var at en av foreldrene døde, og ikke separasjon og skilsmisse. Den histor­iske forskningen avslører stadig nye mørke sider ved den tradisjonelle familien, som at vold og seksuell mishandling av barna var mye van­ligere enn de fleste historikere har trodd.

• Den tradisjonelle familien var først og fremst en økonomisk enhet og en sementering av slektskapsforhold. Ekteskapelige bånd var ikke indi­vidualisert slik som nå, og kjærlighet eller følelsesmessig engasjement var ikke det viktigste grunnlaget for ekteskapsinngåelse, slik det etter hvert har blitt.

• Det tradisjonelle ekteskapet var basert på ulikhet mellom kjønnene, og på et juridisk eiendomsforhold hvor mannen «eide» kvinnen ‑ kvinner hadde ifølge engelsk lov slavestatus langt inn i dette århund­ret. Barna hadde heller ikke mange juridiske rettigheter.

• Den tradisjonelle familien medførte ofte dobbeltmoral. Gifte kvinner skulle være «dydige», delvis for å sikre farskapsforholdet. Mennene hadde større seksuell frihet.

• Barna var ekteskapets raison d'être. Store familier var ønsket og ansett som normalt. I dag lever vi i en tid hvor barna anses som en «kostnad» ‑ hvor de ikke lenger er en økonomisk fordel, men heller en stor økonom­isk utgift. Barndomstiden og barneoppfostringen har endret seg enormt.

((72))

Å forsøke å gjenopplive den tradisjonelle familien vil være fåfengt. Punk­tene ovenfor vil hver for seg være nok til å undergrave et slikt prosjekt. Det er derfor ikke overraskende at når kritikere på høyresiden snakker om den tradisjonelle familien, mener de ikke egentlig den tradisjonelle familien, men familiesituasjonen slik den var umiddelbart etter den annen verdens­krig ‑ nemlig 1950‑tallets (idealiserte) familie. På dette tidspunktet eksis­terte fortsatt den tradisjonelle familien, men kvinnene hadde ennå ikke blitt en del av arbeidsstyrken i noen stor grad, og de kjønnsbaserte ulikhet­ene var fortsatt utpregede.

Er alternativet til høyresidens synsmåte overbevisende? Nei, fordi tan­ken om at et mangfold av familieformer både er ønskelig og uproblema­tisk, rett og slett ikke synes troverdig. Det vil alltid være vanskelig å vurdere hvordan en skilsmisse påvirker barnas liv siden vi ikke vet hva som hadde skjedd dersom foreldrene hadde holdt sammen. Den største og mest omfattende studien som er utført i dag avviser imidlertid påstanden om at «barn som vokser opp med bare n forelder klarer seg like godt som barn med to foreldre». 14 Mye av dette skyldes den økonomiske situasjonen ‑ den plutselige inntektsreduksjonen som følger av en skilsmisse. Men omtrent halvparten av ulempen skyldes utilstrekkelig oppmerksomhet fra foreldrene og mangel på sosiale bånd. Separasjon eller skilsmisse, viser det seg, svekker forbindelsen mellom barnet og faren og mellom barnet og farens nettverk av venner og bekjente. På grunnlag av omfattende empir­iske undersøkelser har forskerne konkludert med at det er en myte at enslige mødre har et sterkt støtteapparat eller utvidede familiebånd.

Det står ikke alltid bra til med ekteskapet, med familien eller med barneomsorgen, men spørsmålet er hvilke effektive politiske strategier som kan forbedre dem, og hvilken ideell familietilstand vi bør etterstrebe. Først og fremst må vi starte med det fundamentale prinsippet om likhet mel­lom kjønnene, hvor det ikke er noen vei tilbake. Det er bare én ting å si om dagens familie, og det handler om demokratisering. Familien er i ferd med å bli demokratisert på en måte som følger i samfunnsdemokratiser­ingens fotspor, og en slik demokratisering viser hvordan familielivet kan kombinere individuell valgfrihet med samfunnssolidaritet.

Kriteriene er nverraskende like. Demokrati i den offentlige sfæren betyr formell likhet, individuelle rettigheter, offentlig og fredelig diskusjon om saker, og en autoritet som er forhandlet frem og ikke tradisjonsbestemt. Den demokratiserte familien har de samme hovedtrekkene, og noen av

((73))

disse er allerede lovfestet, både nasjonalt og internasjonalt. Demokratiser­ing innenfor familiesfæren betyr likhet, gjensidig respekt, autonomi, be­slutningsprosesser gjennom kommunikasjon og ikke med void. Mange av de samme trekkene kan gi oss en modell for forholdet mellom foreldre og barn. Foreldrene vil fortsatt hevde at de har autoritet overfor barna sine, og med rette, men denne autoriteten vil være mer fremforhandlet og åpen enn før. Disse trekkene gjelder ikke bare heteroseksuelle familier ‑ de har nøyaktig samme betydning i homoseksuelle forhold.

Den demokratiserte familien er igjen et ideal. Hvordan skal sosial­demokratene forsøke å fremme det idealet, og hvilke konkrete tiltak kan staten treffe? Som ellers må det vesentlige være å sikre en balanse mellom selvstendighet og ansvar, hvor positiv oppfordring går hånd i hånd med andre sanksjonsformer. Det er et utbredt ønske at familien skal skape stabilitet i en omskiftelig verden, men realistisk sett vil den vel så mye avspeile omverdenen som kompensere for den. Man fremhever fleksibili­tet og tilpasningsdyktighet på arbeidsplassen; det samme må gjelde egen­skapene som individet tar med seg inn i ekteskapet og familien. Evnen til å opprettholde mellommenneskelige forhold også når ting endrer seg, til og med ved radikale endringer som skilsmisse, blir viktig ikke bare for individets lykke, men for å opprettholde en kontinuitet i relasjonen til barna.

Å beskytte og sørge for barna bør være det absolutt viktigste elementet i enhver familiepolitikk. Det er ikke noen løsning å gjøre det vanskeligere å få innvilget skilsmisse. Slike tiltak kan nok redusere de formelle skils­missetallene, men de vil ikke kunne forhindre separasjon og vil også med sikkerhet medføre at enda færre mennesker gifter seg ‑ som jo er det motsatte av målsettingen for de som ønsker strengere skilsmisselover.

Demokratiske familierelasjoner medfører delt ansvar for barna og en bedre arbeidsfordeling mellom kvinner og menn og mellom foreldre og ikke‑foreldre, siden det i samfunnet generelt er mødrene som bærer en uforholdsmessig stor del av byrdene (og får en uforholdsmessig stor del av de emosjonelle godene) ved det å ha barn. Ekteskap og barn har alltid vært ansett for å høre sammen, men i den ikke‑tradisjonelle familien, hvor det å få barn er en helt annen avgjørelse enn tidligere, er de i ferd med å bli løsrevet fra hverandre. Andelen barn som fødes utenfor ekteskap vil nok ikke gå ned, og livsvarige seksuelle partnerskap vil nesten helt sikkert bli stadig mer uvanlige. En kontraktbasert forpliktelse overfor et barn kan da inngås, uavhengig av ekteskapet, av begge foreldrene som en bindende

((74))

juridisk handling, slik at ugifte mødre og fedre får samme rettigheter og samme forpliktelser." Begge kjønn må innse at et seksuelt møte kan medføre muligheten for et livslangt ansvar, som også omfatter å verne barnet mot fysisk mishandling. Kombinert med andre kulturelle forandringer som er med på å skape et mer positivt bilde av farsrollen, vil en slik omstruk­turering av foreldreansvaret undergrave selve ideen om «enslige foreldre».

Den demokratiske

familien

• Emosjonell likhet og likhet mellom kjønnene

• Gjensidige rettigheter og ansvar i et forhold

• Foreldresamarbeid

• Livslange foreldrekontrakter

• Fremforhandlet autoritet over barna

• Barns forpliktelser overfor foreldrene

• Den samfi.tnnsintegrerte familien

Slike pårvungne foreldrekontrakter vil nok medføre problemer. Det kan naturligvis også finnes andre måter å balansere risiko og ansvar på.

Demokrati er vanskelig å oppnå og kan være vanskelig å leve med, både i familien og i andre sammenhenger. Når det gjelder barneomsorg, kreves et foreldresamarbeid, uansett hvor fjernt dette måtte virke i den nåvær­ende situasjonen. Høyresidens syn på den tradisjonelle familiens oppløs­ning hører ofte sammen med et spesielt syn på menns begrensninger: Menn er av natur hjelpeløse og moralsk uansvarlige; hvis de ikke loses trygt inn i ekteskapets havn på den tradisjonelle måten, vil de representere et sosialt forstyrrende og nedbrytende element.

Forskningsresultatene støtter imidlertid ikke et slikt syn. 16 For de fleste menn, som for kvinner, er skilsmisse en smertefull og vond opplevelse. Det store flertallet av menn føler ikke noen lettelse over å slippe å ha ansvar for sine barn. De fleste forsøker å opprettholde forholdet til dem, også når det medfører store problemer. Mange som mister kontakten, gjør det på grunn av de store følelsesmessige traumene som er involvert, eller på grunn av ekspartnerens fiendtlige holdning, og ikke på grunn av et ønske om en sporadisk livsstil.

((75))

En forsker påpeker at det er en svært tynn linje mellom de fedrene som opprettholder et nært forhold til barna sine etter skilsmissen, og de som ikke gjør det. Det avgjørende er ikke farens holdning, men responsen fra andre, pluss tilfeldige hendelser som gjør at situasjonen svinger den ene eller andre veien. Mange fedre mister kontakten med barna sine og støtter dem heller ikke økonomisk. I strid med teorien om «sporadiske menn» synes imidlertid ikke dette å være kjønnsbetinget. En studie utført av US Census Bureau viser at mødre som ikke har den daglige omsorgen for sine barn, var mindre tilbøyelige til å betale rettspålagte barnebidrag enn til­svarende fedre. 17

Foreldresamarbeid kan anspores ved at vi begynner å tenke på en ny måte. Uttrykket «enslig mor», i likhet med uttrykket «fraværende forelder», som ofte brukes i rettslige sammenhenger, bidrar til å opprettholde en situasjon hvor en av foreldrene, vanligvis faren, oppfattes og behandles som perifer. Økonomiske faktorer er også relevante. Hvorfor skulle ikke omsorg for barna utenom skoletiden være like tilgjengelig for fedre som ikke bor sammen med barna sine, som for enslige mødre? Fedrene bør fa større foreldrerettigheter enn de har, men de bør også gis mulighet til å oppfylle sitt ansvar.

Politikerne snakker ofte om at det er viktig å ha sterke familier for å fremme et sosialt samhold. Dette er ikke galt i seg selv, men enkelte tilføy­elser er nødvendige. For det første er ikke familien bare et sted hvor for­eldrene oppdrar sine barn. Barn bør også ha forpliktelser overfor sine foreldre, som foreldrene har forpliktelser overfor barna. Vi bør om ikke annet vurdere om dette skal gjøres juridisk bindende. Den amerikanske føderale regjeringen forsøkte faktisk i 1983 å fla igjennom et krav om at barn skal hjelpe sine aldrende foreldre. Dette var en del av Medicaid­programmet. Forslaget ble aldri vedtatt, selv om rundt 26 stater nå har statutter som fastslår at barn må hjelpe sine foreldre når de har behov for det." Statuttene har sjelden blitt håndhevet, men kanskje tiden nå er moden for slike tiltak. Slike forpliktelser kunne for eksempel inkorporeres i livsvarige foreldrekontrakter.

For det andre skal vi ikke lete lenge for å se at sterke familier ikke nød­vendigvis skaper sosial solidaritet. Sør‑Italia er et godt eksempel, men lign­ende tilstander kan også finnes i andre miljøer. Fattige boligstrøk kan for eksempel ha egne kriminelle familier, hvor sterke familiebånd og ‑forplik­telser er selve grunnlaget for deres ulovlige aktiviteter. Også helt lovlydige

((76))

familier kan stenge seg ute fra omverdenen og avvise ethvert ansvar over­for den. Sterke familiebånd kan bare være en god kilde til sivilt samhold dersom familien både vender blikket utover og innover ‑ og det er dette jeg mener når jeg snakker om den sosialt integrerte familien. Familierela­sjonene er en del av den større sammenhengen som samfunnslivet repre­senterer.

((77))