Kapittel 7: Endring

På det jevne Motorduren forsvinner ut havna. Avskjedsturen er slutt. Stillhet. Fred. Sommervarme. Et svanepar glir majestetisk mot båten. Tre nyklekte svinser ivrige etter. Georg har tatt farvel med båten sin. Den nye eier stiger glad ombord og starter. Båten forsvinner ut fjorden... Georg vinker farvel. Den nye båteieren besvarer glad vinket og gir gass. Småbåtene duver straks hekksjøen når dem. To barn mater svanene. Stillheten er tilbake i småbåthavna under stekende sommersol. Flere båtplasser står tomme. Båter seiler på glitrende sjø i horisonten. Georg demonterer fortøyningstau på bryggeplassen. Her blir ikke bruk for dette videre. Når har han råd til å kjøpe en annen bruktbåt? Roald stopper opp på vei til båten sin: - Hei Georg! Hvordan står det til? - Takk, etter forholdene bra. - Så du artikkelen i Aftenposten forleden? - Hvilken av dem? - Den om at forskningsresultater viser at nakkeslengskader utelukkende bare er psykiske... - Det hevder de fleste bestillingsverk fra forsikringsbransjen. - Men, dette var uavhengige forskere. - Sa du uavhengige? - Ja. - Hvem tror du betaler denne forskningen? - Aner ikke. Men hvis det er en psykisk... - Hør her gamle venn. Hvis jeg smeller denne skiftenøkkelen i skallen på deg av alle krefter og du blir livsvarig invalidisert av slaget. Er det da en psykisk skade? - Selvfølgelig ikke. - Nettopp.

Han er borte nå. Mannen med den elektrisk drevne rullestolen. Han som satt stillferdig og tilbaketrukket og så på aktivitetene i denne småbåthavna, smilte og vinket til forbipasserende. Han ble 63 år. Georg leste nekrologen hans i lokalavisen forleden. Her het det bl.a.: "Han ble utsatt for en påkjørsel for flere år siden, og det preget og plaget ham for resten av livet.... Han var en utrolig tålmodig person, og han bar sine smerter for seg selv." I det lille kystsamfunnet visste alle hvem som kjørte han ned i fylla. Og stakk av etter udåden, uten å gjøre noe for å hjelpe den skadde. Offeret ble liggende hjelpeløs og blødende igjen i veikanten i mørket. Ulykken lenket trafikkofferet til rullestol. Han var plaget med store smerter livet ut. Den trafikkskadde kunne ikke få seg til å fremme krav om erstatning. Det stred i mot hans natur. Kanskje var han som de gamle krigsseilerne? For stolt til å kreve sin rettmessige erstatning. Familien bar byrden sammen med han. Det imponerte alle at den trafikkskadde ikke bar nag til sin skadevolder: Han tilgav og syntes synd på skadevolderen med store alkoholproblemer. Den trafikkskadde var ikke bitter på sin situasjon som invalid. Han gledet seg over det funksjonsnivået han hadde tilbake, og slo seg til ro med sin situasjon og gjorde tilsynelatende det beste ut av den. På det jevne. Han var alltid positiv og hyggelig overfor andre. Som om han programmerte seg selv til å si: - Jeg reagerer kun på konstruktive suggesjoner. Han sparte seg selv for en langdryg kamp om erstatningkrav mot sin skadevolder og skadevolders forsikringsselskap. Denne milde, gamle mannen har gitt Georg mye å tenke på: Hvorfor krevde ikke mannen i rullestolen sin rettmessige erstatning? Var den trafikkskadde mannen klokere enn Georg? Ville han skåne seg selv for negative opplevelser? Innså han hvor problematisk og umulig det er å oppnå en rimelig og rettferdig skadeerstatning for det faktiske tapet i Norge i dag? Georg setter seg på benken innerst i båthavna. Der den gamle så ofte satt. Hva hadde denne mannen i rullestol tenkt om han var i Georgs sted? Med ett ser Georg han for seg: - Konsentrer deg om det positive - det positive du har, fremfor det negative, det du har mistet! Tanken detter ned i Georg som en telepatisk overføring. - Selvfølgelig. All fokusering på det negative etter bilulykken har gitt Georg en ond sirkel av tanker som har kastet mørke skygger over livet hans. Troen på en bedre fremtid hadde gått tapt i denne negativiteten. Georg reiser seg, fyller lungene med ny, frisk luft: - Jeg har tross alt mye å glede meg over. Livet har også gitt meg mange gaver. Mange gledelige opplevelser etter bilulykken. Jeg har en sunn kjernefamilie - kone og barn - som jeg elsker og lever for, jeg har... Georg kjenner hvorledes disse nye tankene fyller kroppen - hvordan tankenes kraft virker på han. Nå vet han svaret. Han har seiret i denne styrkeprøven. Han har kjempet sin kamp, fullført et løp og kommet fra denne kampen med verdighet. En moralsk seier. Kampen har ikke knekket livslysten. Han har mye å leve for.

Georg retter ryggen og går hjem.