Innholdsfortegnelse

Innholdsfortegnelse 1

Innhold 5

Forord 10

KAPITTEL 1 Sosialismen og tiden etterpå 13

KAPITTEL 2 Fem dilemmaer 32

KAPITTEL 3 Staten og det sivile samfunnet 63

KAPITTEL 4 Den sosialt investerende staten 87

KAPITTEL 5 Inn i den globale alderen 108

Konklusjon 125

Noter 127

Forord 127

Kapittel 1: Sosialismen og tiden etterpå 127

Kapittel 2: Fem dilemmaer 128

Kapittel 3: Staten og det sivile samfunnet 128

Kapittel 4: Den sosialt investerende staten 129

Kapittel 5: Inn i den globale alderen 129

Konklusjon 130

Register 131

bakside 136

Noter om layout:

• fotnoter samlet i seksjon til slutten, grupert under hvert kapittel. Se innholdsfortegnelsen over.

• sidetallnederst

«Tony Giddens, sagt å være Tony Blairs foretrukne blant dagens intellektuelle, har gjort det mange mente var umulig: Han har laget en sammenhengende og overbevisende definisjon av Den tredje vei. Men det vesentlige er at det har han klart ved å insistere på at fornyelsen av sosial­demokratiet langtfra er et spørsmål hinsides høyre og venstre, men tilhører venstresiden. Slik kunne denne boka være avgjørende når det gjelder å overtale Blair‑folket om at det er til venstre og ikke til høyre de må se for å finne sin politiske fremtid.»

Will Hutton, sjefredaktør

i Observer

«Tony Giddens har gitt det mest betydelige bidraget hittil når det gjelder å utforme det intellektuelle grunnlaget for en modernisert sentrum‑venstre plattform. Denne boka er en milepæl. Det er et pionerarbeid for videre forming av politisk tenkning på begge sider av Atlanteren.»

Ian Hargreaves, tidligere redaktør

av New Statesman og The Independent

«Hvordan kan demokratiet høste goder fra markedskreftene samtidig som det etterstreber et samfunn som bryr seg om de som faller utenfor? Alle som er interessert i nye tilnærminger til slike spørsmål, må lese Tony Giddens' bok. Den er et oppkomme av nye ideer.»

Joseph S. Nye jr., dekanus på John F. Kennedy School of

Government, Harvard University

Anthony Giddens

Den tredje vei Fornyelsen av sosialdemokratiet

Oversatt av

Tone Margaret Anderssen

Pax Forlag AJS, Oslo 1999

Originalens tittel: The Third Way. The Renewal of Social Democracy

Norsk utgave: © Pax Forlag 1999

Omslag: Z • Mette

Trykk: Valdres trykkeri

Printed in Norway

ISBN 82‑530‑2125‑9

Innhold

((5))

Forord 7
KAPITTEL 1	((10))
Sosialismen og tiden etterpå	((10))
Sosialismens død	((11))
Det gammeldagse sosialdemokratiet	((15))
Det nyliberale perspektivet	((17))
Sammenligning av doktriner	((19))
Den moderne debatten	((21))
Den politiske støttens sammensetning	((23))
Sosialdemokratiets skjebne	((25))
KAPITTEL 2	((28))
Fem dilemmaer	((28))
Globalisering	((28))
Individualisme	((32))
Venstre og høyre	((35))
Politisk handling	((41))
Økologiske saker	((46))
Risikomatrisen	((52))
Den tredje veis politikk	((53))
KAPITTEL 3	((57))
Staten og det sivile samfunnet	((57))
Å demokratisere demokratiet	((57))
Spørsmålet om det sivile samfunnet	((63))

Kriminalitet og samfunn .	((69))
Den demokratiske familien	((71))
KAPITTEL 4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .	((78))
Den sosialt investerende staten	((78))
Betydningen av likhet	((79))
Inklusjon og eksklusjon	((81))
Et samfunn med positiv velferd	((86))
Strategier for sosiale investeringer	((91))
KAPITTEL 5	((98))
Inn i den globale alderen	((98))
Den kosmopolitiske nasjonen	((98))
Kulturell pluralisme	((100))
Kosmopolitisk demokrati	((104))
Den europeiske union	((107))
Global styring	((108))
En verdensomspennende markedsfundamentalisme	((110))
Konklusjon	((115))
Noter	((117))
Register	((123))

((6))

Forord

Denne boken er ment som et bidrag til debatten som nå pågår i mange land, om den sosialdemokratiske politikkens fremtid. Bakgrunnen for debatten er åpenbar ‑ oppløsningen av «velferdskonsensusen» som var dominerende i industrilandene frem til slutten av 1970‑tallet, marxismens endelige fallitt og de omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske endringene som var med på å fremkalle dette. Hva som nå bør gjøres, og hvorvidt sosialdemokratiet overhodet kan overleve som en 'egen politisk filosofi, er imidlertid ikke så åpenbart.

Etter min mening kan sosialdemokratiet ikke bare overleve, men også blomstre, både på det ideologiske og praktiske nivået. Dette kan imidler­tid bare skje dersom sosialdemokratene er villige til å revidere sine syns­punkter på en grundigere måte enn de fleste av dem har gjort så langt. De bør finne en tredje vei. Som jeg også vil forklare senere, er ikke termen «tredje vei» i seg selv spesielt viktig. Den har blitt brukt mange ganger før i sosialdemokratiets historie, og også av skribenter og politikere med helt andre politiske overbevisninger. I denne sammenhengen vil jeg bruke ter­men for å henvise til en sosialdemokratisk fornyelse ‑ dagens versjon av den periodiske nytenkningen som sosialdemokratene har måttet foreta ganske ofte i løpet av det siste århundret.

I Storbritannia har uttrykket the third way blitt forbundet med Tony Blairs politikk og New Labour‑partiet. Tony Blairs politikk har ofte blitt sammenlignet med New Democrats i USA, og det har også vært en nær og direkte kontakt mellom New Labour og New Democrats. Det har blitt sagt at «som Thatchers og Majors regjeringer, skuer også Blairs regjering over Atlanteren for inspirasjon, og ikke over Kanalen. Retorikken er ameri­kansk, den intellektuelle påvirkningen som har formet partiet, er ameri­kansk, og den politiske stilen er amerikansk».'

((7))

Denne påstanden er ikke helt riktig. Labours welfare to work‑program, for eksempel, har kanskje fått et amerikansk stempel, men inspirasjonen kommer vel så mye fra de skandinaviske aktive arbeidsmarkedsprogram­mene som fra USA. Men i den grad det er en riktig observasjon, bør vekt­leggingen korrigeres. Debatten rundt New Labour er nok både livlig og interessant, men den har stort sett ignorert tilsvarende diskusjoner som har pågått en stund i sosialdemokratiene på kontinentet. Tony Blairs brudd med det gamle Labour var av stor betydning, men lignende brudd har faktisk skjedd i så å si alle sosialdemokratiske partier på kontinentet.

På mange måter bør debatten i Storbritannia bringes opp på nivå med de mer fremskredne delene av det kontinentale sosialdemokratiet. Og samtidig har Storbritannia en posisjon hvor de kan bidra aktivt til de nye ideene som er i ferd med å vokse frem. I stedet for å overføre amerikanske trender og tanker til britisk politikk, kan Storbritannia gi støtet til en krea­tiv interaksjon mellom USA og det kontinentale Europa. De fleste land på kontinentet har ikke opplevd lange perioder med nyliberale regjeringer, slik som britene. Uansett hva thatcherismen har eller ikke har gjort, så skapte den store omveltninger i det britiske samfunnet. MargaretThatcher, som de fleste andre nyliberale, var ingen vanlig konservativ politiker. Hun var en ivrig forkjemper for det frie markedet, angrep etablerte institusjoner og eliter, samtidig som politikken hennes gav ytterligere drivkraft til end­ringene som allerede var i ferd med å prege samfunnet generelt. Labour og dets intellektuelle sympatisører reagerte først og fremst med å styrke de gamle venstresynspunktene. Valgnedgangen som dette resulterte i, stimul­erte imidlertid til en ny orientering. Den politiske diskusjonen i Storbritannia har derfor vært mer fritenkende enn i mange andre sosialdemokratiske miljøer på kontinentet. Ideer som ble utviklet i Storbritannia vil kunne overføres til og påvirke de kontinentale debattene, selv om bakgrunnen har vært forskjellig.

Denne boken er et resultat av en rekke uformelle kveldssamtaler mellom meg selv, lan Hargreaves og Geoff Mulgan, og jeg vil få takke disse to. Opprinnelig hadde vi tenkt å lage et felles dokument om sosialdemo­kratiets fornyelse. Av forskjellige grunner ble ikke dette noe av, men jeg har hentet mye av inspirasjonen fra disse sammenkomstene. Jeg vil også spesielt få takke David Held, som med stor tålmodighet leste gjennom flere utgaver av manuskriptet, og hvis kommentarer vat av stor betydning for den påfølgende omstruktureringen av teksten. Blant andre som var til

((8))

stor hjelp, vil jeg nevne Martin Albrow, Ulrich Beck, Alison Cheevers, Miriam Clarke, Amanda Goodall, Fiona Graham, John Gray, Steve Hill, Julian Le Grand, David Miliband, Henrietta Moore og Anne Power. Jeg er Alena Ledeneva stor takk skyldig; hun ikke bare bidro vesentlig til selve boken, men oppmuntret meg også til å fortsette når jeg mistet motet ‑ noe som skjedde ganske ofte.

((9))