Mot norsk språkfred – eller bare et språkpolitisk vårslepp?

For oss som er interessert i språk, stod det med få dagers mellomrom i vår to interessante kronikker i Aftenposten om den norske språksituasjonen. Den første stod på trykk 24. mars og var skrevet av professor Inge Lønning, og den dreide seg riktignok ikke spesielt oppsiktsvekkende om å gjøre sidemålsopplæringa valgfri. Men i argumentasjonen for dette kom Lønning med ganske radikale tanker om språklig frihet til å være framsatt i akkurat denne avisa:

Ingen arbeidsgiver har rett til å pålegge noen å bruke en annen målform enn den vedkommende selv foretrekker. […] Det ville for eksempel innebære at de riksdekkende avisene med tilhold i Akersgaten og andre deler av hovedstaden kunne […] begynne å praktisere full språklig likestilling ved å gi alle sine medarbeidere frihet til å bruke den målformen de selv foretrekker. I det lange løp ville det gi et helt annet livsrom for nynorskbruk i det offentlige rom enn det den sidemålsproduserte nynorsken noensinne kunne gi.

31. mars skriver så professor Magnus Rindal en kronikk der han blant annet presenterer denne framtidsvisjonen:

Den største utfordringa er å framstille nynorsken slik at den blir oppfatta som ein overbygnad på folkemålet i heile Noreg. Dersom dette lukkast, og bokmålet utviklar seg i same retning som før, vil vi i framtida få grunnlag for eit offisielt norsk skriftspråk, framvakse utan tvang og styring.

Full språklig frihet for alle, sier altså Lønning; mens Rindal mener at vi med tid og stunder vil kunne få ett felles norsk skriftspråk, dersom det går slik som han håper. I sannhet to interessante synspunkter til å ha stått på kronikkplass i Aftenposten.

Spørsmålet er så bare om redaksjonen har tenkt å praktisere den friheten som Lønning foreslo. Personlig tillater jeg meg å tvile sterkt på dette. Følgende er nok mer typisk for den språklige toleransen der i huset: 29. august i år hadde professor Jan Terje Faarlund en kronikk om et universitetspolitisk tema – på nynorsk. Men både ingressen og overskrifta var satt til av redaksjonen – og den var på bokmål: «Veiene skilles i humanistisk forskning». Dette ble gjort uten at Faarlund på forhand var blitt forespurt om saken. Nynorsktoleransen i Aftenposten strakte seg altså i dette tilfellet ikke så langt at man tok sjansen på å utsette seg for mistanke om at redaksjonen brukte nynorsk!

Jeg trur nok derfor dessverre at både Aftenposten og de fleste andre store tekstprodusenter foreløpig er svært langt fra det språklige toleranseidealet som Inge Lønning gjorde seg til talsmann for i kronikken 24. mars. Og jeg trur i alle fall ikke toleransen på lang tid kommer til å omfatte andre utgaver av bokmålet enn den redaksjonelt sanksjonerte. Den dagen det eventuelt skjer, vil det virkelig være grunn til å erklære den norske språkstriden for avblåst!

 

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Hvordan blir nynorskbrukere diskriminert i avisene, ifølge Torp?

Hva skjedde da Torp selv sendte inn en artikkel til Fædrelandsvennen?

Hvorfor mener han at påstanden om riksmålets seier kanskje må modifiseres kraftig?