Hvorfor er a-formene så farlige?

I dag er det stort sett politisk ukorrekt å mislike nynorsk (sjøl om ikke alle skoleelever og professorer har oppfatta det). Nynorsken fortjener vern og styrking, heter det på offisielt statlig hold og langt inn i Riksmålsforbundet. «Samnorsken», eller for å si det mer presist, det radikale bokmålet, er det derimot ingen som ser på som verneverdig. Dessuten er det jo en kjent sak at det bare holdes i live ved kunstig åndedrett fra enkelte nedstøva norskfilologer, som heldigvis alle sammen snart er modne for Statens pensjonskasse. Mange vil vel hevde at siden det radikale bokmålet bare holdes i live ved kunstig åndedrett etc., så er det ingen grunn til å anse det som verneverdig.

Dersom det radikale bokmålet faktisk var så dødsmerka som det hevdes, er det påfallende at det likevel aldri får slippe til i de store avisene, verken hos medarbeidere eller innsendere. Noe kan tyde på at det tross alt blir ansett som «farlig»! Og det er det så menn også: Mer og mindre radikalt bokmål er nemlig slett ikke så fraværende på grasrota som en kan få inntrykk av om en bare leser det som har gått gjennom den moderate bokmålskverna hos de store tekstprodusentene.

En som burde vite hva han snakker om i den forbindelse, er forlagsdirektør og tidligere språkrådsleder Ola Haugen, som ingen vil mistenke for å være samnorskaktivist. I et foredrag på et oversetterseminar i 1999 uttalte han seg om framtida for norsk språk:

Når det gjelder grunnlaget for mine antakelser om den fremtidige utviklingen, er det rett og slett tendenser jeg ser i skriftlig språk, ikke minst i unormerte tekster i manuskripter og notater, særlig fra yngre personer. Når man slipper seg litt løs og ikke føler seg så presset av konvensjonene, velger man oftere, men ikke konsekvent, en del talemålsnære former …

Disse formene konkretiserte han som sørøstnorske talemålsformer; deriblant -a-endelser i flere substantivformer (boka, tida, folka, åra osv.) og i fortid av svake verb (flytta, kasta, sparka osv.); diftonger istedenfor monoftonger i mange ord (bein, blaut, brøyt).

Dersom Haugen får rett i denne spådommen, vil det altså bety at den stille revolusjonen som har skjedd med talemålet, også vil kunne få konsekvenser for det skriftlige bokmålet. At de sosiale skillelinjene langt på veg er borte i talemålet, er nemlig en erkjennelse som går langt inn i riksmålsleiren: I jubileumsboka frå 1999 om riksmålsbevegelsen konkluderer riktignok Lars Roar Langslet på siste side at «riksmålet har seiret», men noen sider før innrømmer han likevel halvt motvillig at «dialektfarvet, uformelt talespråk har bredt seg og fått høyere status». Her kan det altså være god grunn for de som vil bevare «det rene riksmålet», til å være på vakt.

Dersom det går slik i framtida som det har gått hittil i norsk språkhistorie, at det som er sosialt akseptabelt talespråk, etter hvert også vil bli sosialt akseptabelt skriftspråk, kan det nemlig tenkes at påstanden om «riksmålets seier» må modifiseres kraftig, for et slikt riksmål vil i så fall bli farlig likt den samnorsken man kjempa mot med nebb og klør på 1950-tallet. Men riksmålsbevegelsen har vist atskillig tilpasningsevne i de seinere åra, så kanskje en gang i framtida … Men ut fra situasjonen i dag virker et slikt scenario ikke veldig sannsynlig, sjøl om vi i det aller siste har sett enkelte interessante tegn til virkelig tøvær i den norske språkstriden.