Private erfaringer med den private normeringa

At dette ikke er påstander uten rot i virkeligheten, har jeg flere handfaste bevis for. I 1999 sendte jeg en artikkel til avisa Fædrelandsvennen, som uten videre tillot seg å «rette» språket i artikkelen fordi den hadde flere a-former og annen styggedom som ikke harmonerte med den redaksjonelle normen. Da jeg tillot meg å sende en ganske sur kommentar til redaksjonen i avisa, fikk jeg et minst like syrlig svar i et brev fra den politiske redaktøren, der det bl.a. stod følgende:

Vi betviler ikke at du kjenner norsk ortografi like godt som redaksjonen. Men dette handler ikke om ortografi, det dreier seg om stilistikk. Allmenndannede som vi er, kjenner vi selvfølgelig til at det, med base i de nordiske institutters språkseksjoner, kjempes en utrettelig kamp av en liten minoritet som går sine egne veier i dette spørsmålet. Vi noterer oss likedan at denne minoriteten bare i ubetydelig grad finner sympati hos de samme institutters litteraturvitere. Det skyldes formodentlig at disse har en større følelse for det gode språk.

Sjøl om brevet var undertegna «med forsonlig hilsen», kan jeg ikke si at brevet gjorde meg særlig mer forsonlig stemt. Jeg er imidlertid nokså sikker på at også andre redaktører kan gå rundt med omtrent de samme holdningene som vi ser her. Det er en arv fra den tida da norskfilolog var omtrent det verste skjellsord som kunne tenkes i visse kretser.

Det er viktig å merke seg at denne formen for språkpolitisk sensur bare går ut over innlegg skrevet på bokmål. Grunnene til dette er antagelig flere. For det første mangler de fleste aviser kompetanse i nynorsk. Dersom de ikke velger å oversette innlegget til bokmål – noe som nok også hender – blir de altså nødt til å la innsenderens nynorske språkform være i fred. Bokmålsinnlegg blir derimot konsekvent retta i mange aviser, dersom da ikke temaet for innlegget nettopp er innsenderens rett til å få sin egen språkform respektert. Riktignok blir slike innlegg ofte avvist under henvisning til plassmangel eller lignende, men dersom de tas inn, blir de nok ikke retta – det ville jo i så fall bli direkte pinlig for redaksjonen.

Den offisielle begrunnelsen for å sensurere bort bokmål med a-endelser, er at dette har å gjøre med stil, slik vi ser i det brevet jeg siterer ovenfor. I en debatt for noen år siden om folks rett til å stå fram i Aftenposten med sin egen språkform, hevda en kjent redaktør i avisa derimot at godt språk ikke bare er snakk om radikale eller konservative former, og minte samtidig om at det er noe som heter stilnivåer.

Dette kan man sjølsagt uten videre si seg enig i. Stil og god språkføring omfatter mye mer enn valg av ordformer og grammatiske endelser. Poenget er bare at den rettinga som visse aviser bedriver i leserinnlegg på radikalt bokmål fra dem som tillater seg den slags ekstravaganser, den retter seg ikke generelt mot «dårlig språk», den består rett og slett i ei konsekvent utluking av alle radikale, men offisielt godkjente, bokmålsformer, mens alt annet får stå i fred. Såkalt stilistisk retting slik jeg har erfart den, består dermed nettopp i ei praktisering av det den samme Aftenpost-redaktøren kalte skyttergravsmentalitet, der en bare er opphengt i ord- og formvalg og ikke bryr seg en døyt om stil. For min egen del har jeg nemlig ennå til gode å få forslag til stilistiske forbedringer i noe avisinnlegg, men derimot har både jeg og andre fått en god del ubedt «hjelp» med formvalget.