Samnorsklaget

av Finn-Erik Vinje, 29. juli 2011

http://www.finnerikvinje.no/blog/?p=4529

Samnorsklaget — også kalt Landslaget for språklig samling — har for lengst, dvs. for to år siden, rundet det skarpe femtiårsmerke.  

Entusiastene på de kanter har sannelig måttet bite i mange sure epler.  Myndighetene har kontant avskrevet samnorskpolitikken deres, og Språkrådet har ikke lenger noen tilnærmingsparagraf.

Men samnorsklaget holder på sitt og sikter mot «fortsatt tilnærming mellom bokmål og nynorsk med sikte på et fellesnorsk som alle kan kjenne seg hjemme i», som det heter i prinsipprogrammet. Merk at det står «fellesnorsk»; «samnorsk» har ikke lenger noe god klang.

Vakkert og idealistisk tenkt — men hvordan tenker de seg at dette fellesnorske skriftspråk skal se ut — dette skriftspråket som «alle skal kjenne seg hjemme i»? Skal nynorsken avvikles under prosessen mot det «fellesnorske»?

Nei, vi får gå ut fra at man sikter mot en blanding av bokmål, nynorsk og spredte dialektformer. Men da havner vi øyeblikkelig i en ormegård av spørsmål: Skal det hete dere, di, dokk, dokker, dikko, dikkon eller døkk?  Og hva med første person entall: jeg, je, i, e, æ, eg, æg?

Skal kanskje alt være valgfritt — etter mottoet «Hver mann sin rettskrivning»? 

Ovenfor har jeg oppført sju former av den personlige pronomen i første person: jeg, je osv. Hvis det framtidige fellesnorske skriftspråket skal være like generøst innrettet, blir situasjonen sant å si temmelig uoversiktlig, for å uttrykke det litotisk. Jeg kjenner ikke noe annet kulturspråk som er i nærheten av noe slikt.

Eller ta infinitivsendelsen. Den varierer mye i dialektene: å kaste, å kasta, å kast — å væra, å vårrå osv. Noen steder har dialekten  dobbelt endelsessystem:  å kaste, men å væra.  Skal også alt dette være fritt?

Det nytter ikke å sammenarbeide «Jeg kommer med vann og kull/køl» og «Eg kjem med vatn og kol» — iallfall ikke om en skal holde seg til levende talemål. I samnorskperioden så man stort på det, plukket litt herfra og derfra og laget setninger som denne: «Jeg kommer med vatn og kol». Nettopp slik stod det i min lesebok på folkeskolen — og dessuten former som kvit, kviskre, skaut, andletet, helse (verb), heim, hol.

Samnorskpolitikerne forsøkte den gang å administrere seg fram til et norsk skriftspråk «høvelig for alle i bygd og by», men mislyktes. De idealistiske språkpolitikere i Landslaget for språklig samling løfter arven og vil på ny innrette «et fellesnorsk som alle kan kjenne seg hjemme i» .

Det lyder besnærende, og atter en gang er det idealistisk tenkt, men man bør ta lærdom av de erfaringer vi høstet i samnorskperioden — især etter 1938. 

Programerklæringen til Landslaget for språklig samling lyder tiltalende, men er uten substans. Den tåler ikke møtet med virkeligheten.

Hva er samnorsken en blanding av, ifølge Vinje?

Er det en forskjell på måten Vinje fremstiller samnorsken og Torps fremstilling?

Språkrådet spår, men markedet rår

AV ARNE TORP

Artikkelen er fra nummer 3-4, 2004, av Språknytt.

http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2004/Spraaknytt_2004_3_4/Torp/

Offentlig versus privat språknormering i dagens norsk

En gang trudde mange at det var myndighetene som bestemte hvordan skriftspråket skulle se ut. Det er det liten grunn til å tru i dag. Andre mente det var dikterne som hadde makta. Det virker heller ikke sannsynlig lenger.

De som virkelig kontrollerer norsk skriftspråk, er de som har makt til å bestemme hvordan det skriftspråket ser ut som folk flest møter i hverdagen – det vil si i aviser, ukeblad og de fleste bøker. Og her er det liten tvil om at det er det såkalt moderate bokmålet som rår grunnen, eller for å si det mer presist: et utvalg av de mest tradisjonelle eller konservative formene innafor det som er offisielt tillatt bokmål. I det som følger, vil jeg gi min versjon av hvorfor det er blitt slik.

At nynorsk i praksis er bannlyst som arbeidsspråk for medarbeiderne både i den kulørte pressa og i alle de større avisene i landet, er et faktum de fleste nok er klar over. Dersom nynorskskrivende journalister vil gjøre karriere i slike medier, må de altså pent finne seg i å skrive bokmål. Derimot er det ikke sikkert at alle er klar over at de samme organene samtidig gjennomfører en temmelig beinhard språkpolitisk sensur av bokmålet før det kommer på trykk. Og denne sensuren gjelder ikke bare det medarbeiderne skriver. I de fleste større avisene rammer den også innsendte artikler og signerte leserinnlegg, ikke en gang dødsannonser slipper alltid gjennom, dersom redaksjonen ikke liker språkformen.